Nei til etisk kamuflasje

DØDSHJELP: Det var ventet at Trond Markestad i Rådet for legeetikk ville rykke ut (17.1.07) med svar på min artikkel «Vi vil det samme» (11.1.07). Jeg innser at det er vanskelig for legestanden å bevege seg i dette spørsmål, og er glad for den samforståelse vil tross alt har oppnådd når det gjelder viktigheten av vår forenings Livstestamente. Det er likevel viktig for meg å repetere at vi ikke befinner oss på hver vår etiske klode. Samvittighetsfulle, empatiske og dypt moralske leger i de fleste land aksepterer at enkelte lidelser er av en slik art at det noen ganger ikke bare er forsvarlig men riktigst å imøtekomme ønsket om å få dø. Når en del leger i slike situasjoner gir dødshjelp er ikke den dypeste hensikt å drepe pasienten men å bidra til opphør av en meningsløs og uutholdelig lidelse. Etter min mening illustrerer metoden «lindrende sedering» dette poeng idet all forskning viser at denne behandlingsformen i mange tilfelle forkorter livet. Det er dette kvalitative sammenfall av god vilje og omsorg Markestad ikke kan eller vil se, og han bidrar derved til å etablere en tilsynelatende uoverstigelig etisk distanse mellom de 83 % av norske leger som er mot dødshjelp og de 17 % som er for. Hensyn til varsomhet, fare for utglidning osv. er selvsagt like viktige for tilhengere som motstandere av dødshjelp.

JEG SKAL IKKE her følge opp den evindelige debatten om dødshjelp i Nederland. Vår forening vil arbeide for en tillempning av norsk straffelov som muliggjør dødshjelp i samsvar med praksis i Oregon, USA. Her får 30 - 40 personer i året dødshjelp (legeassistert suicid), og selv hospice-bevegelsen i delstaten sier at ordningen har bidratt til en mer human dødspleie. (En artikkel om ordningen fins på www.livstestament.org ).