Ina R. Spinnangr skriver at alle norske kvinner bør tilbys NIPT, en fosterdiagnostisk screeningtest. I tillegg til å ignorere alle etiske dilemmaer fosterdiagnostikken bringer med seg, har Spinnangr ei heller alle fakta på plass. NIPT gir ikke sikker informasjon om fosteret har en kromosomfeil. Den er noe mer treffsikker enn dagens blodprøver for de vanlige kromosomfeil, men sikkert svar får man fortsatt først etter fostervannsprøve.

I tillegg spiller Spinnangr på fordommene som lenge har fått versere i norsk legestand og i media om at fostre med alvorlig kromosomfeil ikke er levedyktige. Trisomi 18 kan ikke lenger kalles dødelig, for med medisinsk hjelp overlever cirka halvparten første leveår. De kan leve i mange år, den eldste jeg kjenner ble 37, her i Norge. Barna lever gode liv.

Cirka halvparten av fostrene med alvorlig kromosomfeil dør i mors liv. Det er ingen studier som viser at det er bedre for kvinner å velge abort enn å gjennomgå spontanabort, kvinner sørger etter selektiv abort like hardt og lenge som kvinner som opplever uventet dødfødsel. Studier av familier med barn med alvorlige kromosomfeil viser at de opplever barnet som en berikelse, det samme gjør familier med barn med Downs syndrom. Det finnes ingen dokumentasjon på helsegevinst ved fosterdiagnostikk, verken for mor eller foster. I tillegg til det etisk klart problematiske i å lete etter kromosomfeil hos fostre for å luke dem bort, koster NIPT penger. Om vi har 50 000 gravide årlig, og NIPT koster kr 4000, blir det 200 millioner årlig. Og for hva? For å framskynde et knippe aborter, uten helsegevinst for mor, men med et enormt forventningspress på gravide om å kvalitetssikre svangerskapet? Et slikt tilbud blir fort en plikt til å føde friske, funksjonsdyktige barn.