FANATISME: «Mange bærer på en våt drøm om totalforbud. De ønsker tobakk inn på narkotikalisten, og saken deres står dessverre stadig sterkere,», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Dominique Faget/AFP/Scanpix
FANATISME: «Mange bærer på en våt drøm om totalforbud. De ønsker tobakk inn på narkotikalisten, og saken deres står dessverre stadig sterkere,», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Dominique Faget/AFP/ScanpixVis mer

Nei til nullvisjon for røyking

En ny skrekkampanje viser røykeres halspulsårer, fulle av fett og kolesterol. Har stigmatiseringen gått for langt?

Vi hadde en gang en visjon om «et narkotikafritt samfunn». Den forsvant heldigvis. Den ble bedømt som urealistisk, men viktigere var det at vi fikk et nytt perspektiv på misbrukerne. De hadde blitt sett som kriminelle og stigmatiserte. Det ble i stedet fokus på sårbarhet og hjelp til å mestre vanskelige liv. Nullvisjonen hadde sperret for realisme og humane løsninger.

Helsedirektoratet kjører nå en knallhard tv-kampanje mot røyking. En halspulsåre full av fett og kolesterol opereres. Lunger er igjen fulle av surklende tjære. Grunnlaget finner vi i et slagord som skal gi den nye visjonen for norsk tobakkspolitikk: «Ei framtid uten tobakk». Alt skal bli enda tøffere: Mer innstramming, høyere priser, hardtslående kampanjer.

Nullvisjonen har flyttet seg fra narkotika til røyking. Men denne politikken trenger motforestillinger.

Sigaretter signaliserte lenge eleganse og modernitet, og det var massiv reklame for røyking. Men på 1970-tallet fikk vi reklameforbud, økt kontroll og høyere priser. Sigarettenes symbolinnhold ble mer negativt, andelen røykere begynte å falle.

Likevel er det fortsatt rundt 750 000 som røyker daglig i Norge. Minst 2-300 000 er - ut fra vanlige kriterier - nikotinavhengige. Dette er en stadig mer sårbar gruppe, med dårligere levekår, utdanning og inntekt. De har økt risiko for hjerte- og karlidelser og kreft. Mange er plaget av angst og depresjon. Det gjelder ikke alle, men endringene går uhyre raskt.

Færre røyker og folkehelsen blir bedre. Men de som fortsatt røyker forteller om skam og avmakt, og bitterheten øker. Mange startet å røyke i en periode hvor samfunnet la til rette for det som kanskje skulle bli livslang nikotinavhengighet. Noe av det mest slående i tobakkspolitikken er kulden og avvisningen overfor dem som ikke klarer eller ønsker å slutte. Vi er i ferd med å gjenta feilgrepene fra narkotikapolitikken.

Samtidig har forskning det siste tiåret dokumentert det genetiske grunnlaget for nikotinavhengighet. Genetiske faktorer gir sårbarhet for røykestart, for å utvikle dagligrøyking og for avhengighet. Det kan derfor bli mye tyngre å redusere andelen røykere ytterligere - fra de 20 prosentene som fortsatt røyker. Nikotin er dessuten blant våre mest avhengighetsdannende psykoaktive stoffer. Det rangeres gjerne på linje med heroin.

På den ene siden har vi altså fått mer kunnskap om alvoret i avhengigheten av nikotin. Samtidig er nok holdningen til røyking fortsatt en annen enn til alkohol- eller narkotikaproblemer. Det er ikke lenge siden store deler av befolkningen røykte, og mange oppfatter fortsatt røyking bare som «en dårlig vane», som noe en bør kunne kvitte seg med uten store vansker. Det er nok én viktig grunn til at den hjerteløse politikken blir akseptert.

Vi er enige om at mennesker med rusproblemer skal få hjelp i vårt samfunn. Men det er også et mål å øke vår aksept for dem. På tobakksfeltet er situasjonen en annen: Stigmatiseringen øker, politikken ser ut til å ha som premiss at det er ønskelig.

HJERTELØST: «Nullvisjoner leder så lett til totalitære og hjerteløse løsninger,» skriver Willy Pedersen.
HJERTELØST: «Nullvisjoner leder så lett til totalitære og hjerteløse løsninger,» skriver Willy Pedersen. Vis mer

TV-kampanjene som brukes stammer fra Australia. Der har denne prosessen kommet lenger. Kampanjene mot røyking har framstilt ødelagte lunger, amputerte ben og angrende og døende røykere, omgitt av sørgende familiemedlemmer. Røykerne har blitt beskrevet som personer som forsøpler og forpester lufta, som lite attraktive partnere, som storforbrukere av helsetjenester, som upålitelige arbeidstakere som ofte er syke.

Men australske forskere advarer nå. Stigmatiseringen av røykerne har gått for langt, presset har blitt for sterkt. Forskerne spør: Hever skammen terskelen for å søke hjelp? Vil selvforakten ytterligere svekke røykernes helse?

Dessuten: Mye tyder på økende mobbing av røykere på arbeidsplassene, selv om de faktisk følger de reglene som gjelder. Noen nekter å ansette røykere. Selveste Verdens Helseorganisasjon harpussig nok gått i bresjen - organisasjonen har innførttotaltyrkesforbud for røykere. Helseministeren synes nå - langt på vei - å åpne for denne muligheten også her i landet (Dagsrevyen 13. januar.)

Alt tatt i betraktning er nok alkoholskadene på nivå med dem tobakken gir. Hvorfor ikke en tilsvarende kampanje mot alkohol - hvor en for eksempel viste nærbilder av en ødelagt skrumplever? Fedme er også et viktig helseproblem. Hvorfor ikke en kampanje som viser hvordan ekle overvektige har økt risiko for infarkt og hjerneslag?

Vi har ennå ikke hatt en offentlig iscenesatt stigmatisering av alkoholikere, overvektige eller de som ikke trener. Det kan være en pedagogisk øvelse for oss alle å spørre: Hvorfor bør vi også i årene som kommer la være å gjøre det?

Vi bør bremse stigmatiseringen av røykere, derimot bør vi legge alt til rette for at de som ønsker å slutte skal få hjelp. Mange tiltak for avvenning virker dårligere enn vi tror, men noe virker, og kunnskapen må gås kritisk etter i sømmene. Fagmiljøene på tobakksfeltet bør knyttes til annen forskning på rus og avhengighet. Men jeg har fulgt dette feltet i mange år, og vi finner uvanlig mye fanatisme og dogmatikk. Politikk og fag er vevet sammen, og mange bærer på en våt drøm om totalforbud. De ønsker tobakk inn på narkotikalisten, og saken deres står dessverre stadig sterkere. Men det er en dårlig idé.

Skadereduksjon er klokere. Det innebærer at røykere som ikke klarer å slutte, hjelpes til mindre farlige produkter som for eksempel elektroniske sigaretter og snus. En har foreløpig avvist alle slike muligheter, men det bør en ikke. Her trengs det mye mer åpenhet.

Men vi bør starte med å kutte ut nullvisjonen for røyking. Nullvisjoner leder så lett til totalitære og hjerteløse løsninger. På dette feltet har det allerede gått altfor langt.