Nei uansett

Nei til EUs kamp mot tjenestedirektivet er et skalkeskjul.

TJENESTEDIREKTIVET: Forrige uke vedtok EU-parlamentet en sterkt revidert versjon av det såkalte tjenestedirektivet. Nå gjenstår det kun en behandling i EU-rådet før det nye direktivet trer i kraft fra 1.januar 2010. Nei til EU har satt i gang en egen Nei til tjenestedirektiv-kampanje. Men er ikke denne kampanje et skalkeskjul for en Nei til EØS-kampanje?

Det opprinnelige tjenestedirektivet fremmet av EU-kommisjonen fikk hard medfart - av gode grunner. Men etter lang og samlet motstand har de liberale, venstresiden og fagbevegelsen vunnet frem. Det nye tjenestedirektivet blir oppfattet som en seier for disse kreftene over hele kontinentet. Også i Norden feires det. Samtlige fagorganisasjoner i Danmark, Sverige og Finland er fornøyde. Samtlige sosialdemokratiske partier i Norden er fornøyde. Samtlige arbeidsgiverorganisasjoner og høyrepartier er skuffet og hadde ønsket seg et langt mer liberalistisk direktiv.

NORSK LO er under sterkt press fra ulike krefter. Flere fagforbund og sammenslutninger arrangerer møter med såkalte faktabærere om tjenestedirektivet. Oslo LO inviterer for eksempel til skolering om direktivet i regi av tenketanken De Facto, en tenketank bestående av personer plassert på den ytterste venstrefløy.

Men selv om norsk LO er under press, vet de - fordi de selv deltok i kampen om å utforme et bedre tjenestedirektiv - at de politiske prosessene i EU fungerte, og at de vant frem. Det ville overraske stort om LO havner på et annet standpunkt enn å anbefale at Norge implementerer direktivet.

Norge er gjennom EØS-avtalen knyttet til EU og prinsippet om fri bevegelse av mennesker. Tjenestedirektivet ønsker å legge forholdene til rette for en bedre og mer oversiktlig bevegelse av mennesker og tjenester. Hensikten er å skape flere arbeidsplasser og gi forbrukerne billigere og bedre tjenester i et marked som skal reguleres slik at det ikke går utover arbeidstakerne. Men alle EU-medlemsland og Norge kan fortsatt bestemme sine egne nasjonale arbeidslivsreguleringer.

EUROPEISK LO mener det nye direktivet er en seier for fagbevegelsen. Nestleder i Dansk LO, Tine Aurvig-Huggenberger, uttalte nylig: «Det er ingen tvil om at tjenestedirektivet vil skape nye jobber - vel og merke jobber på ordentlitge vilkår. Dessuten får danske tjenestevirksomheter bedre muligheter til å komme ut på utenlandske markeder, som danske lønnsmottagere også kan tjene på.» Svensk fagbevegelse som organiserer 3,6 millioner arbeidstakere sier: «Vi ser beslutet som en stor facklig framgång.»

Her i Norge mener Nei til EU at tjenestedirektivet vil føre til økt sosial dumping. Dette har vært en bekymring for mange politiske bevegelser i Europa. Men alle er nå enige om at det nye direktivet ikke lenger medfører en fare for det. En avgjørende grunn til at en nå er fornøyde - foruten Nei til EU - er at det omstridte «opprinnelsesland-prinsippet» ble fjernet. Det betyr at det er arbeidsbetingelsene i det landet arbeiderne jobber i , ikke det de kommer fra, som skal gjelde.

NORGE HAR, i motsetning til medlemslandene i EU, reservasjonsrett overfor direktiv og politikk som blir vedtatt i EU og som får direkte følger for landet vårt. Denne vetoretten er grunnfestet i EØS-avtalen, og gjelder dersom alle tre EFTA-landene er enige. Norge har aldri benyttet seg av denne retten. Nei til EU har ment at vi burde ha brukt denne veto-retten en rekke ganger - så også nå.

Men skal vi si nei til noe norsk fagbevegelse og politiske partier har jobbet hardt og målrettet for å få til? Skal vi si nei til et tjenestedirektiv samtlige europeiske fagforeninger er for? Skal vi bruke vår reservasjonsrett mot et direktiv som sosialistene og de liberale i EU-parlamentet har endret og gjennomarbeidet?

DET FINNES sikkert direktiver og politikkområder som det kan være på sin plass å vurdere veto mot, men det er vanskelig å se at det skulle gjelde tjenestedirektivet. Dessuten vil et veto sette store spørsmålstegn ved EØS-avtalen. Men det er vel det Nei til EU håper på, nemlig å underminere hele avtalen og fjerne Norges tilknytninger til EU. Dette ville ikke bare være politisk uklokt, men også direkte uansvarlig overfor titusenvis av norske arbeidsplasser som vil bli ofret på Nei-alteret.

Det virker opplagt at Nei til EU går ut mot tjenestedirektivet fordi det kommer fra EU . Alt som kommer fra denne multilaterale demokratiske organisasjonen skal motarbeides. Nei til EUs leder uttalte nylig til sitt eget medlemsblad at «veien for å bli kvitt EØS-avtalen går gjennom veto. Det er mye enklere enn å gjennomføre en allmenn EØS-kampanje. Det vil være bratt motbakke hele veien. I en Norge ut av EØS-kampanje vil vi måtte dra lasset selv, det vil være mye mindre bratt bakke med en tjenestedirektivkampanje.»

NEI-SIDENS MOTIVER i vetodebatten er altså klare: EØS-avtalen skal undermineres, en avtale som utgjør en av de viktigste internasjonale bærebjelkene i norsk politikk. Motstanden og debatten mot det nye tjenestedirektivet er altså på mange måter en skinndebatt. Uansett hva som hadde kommet fra EU, ville Nei til EU vært i mot. For målet er ikke å hindre direktivet - målet er et Norge uten EØS-avtale.

EØS-avtalen er med på å sikre norske arbeidsplasser og en aktiv velferdsstat for fremtiden. Det nye tjenestedirektivet møter venstresiden og fagbevegelsens krav til sikkerhet, og arbeidslivets krav til fleksibilitet. Helt i tråd med den «norske» samfunnsmodellen.