IKKE DUMMERE: Mange barn har trolig mistet noen rent spesifikke evner. Men vi er neppe blitt mindre intelligente. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
IKKE DUMMERE: Mange barn har trolig mistet noen rent spesifikke evner. Men vi er neppe blitt mindre intelligente. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

IQ-tester:

Nei, vi har ikke blitt dummere

Vi har bare blitt dårligere til å løse visse typer oppgaver, som krever visse typer tenkning.

Meninger

Etter utallige oppfordringer, skriver jeg her litt om hvorfor IQ-skårene er gått ned i Skandinavia, og hvorfor det ikke er noe som tyder på at vi er blitt dummere.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

Men skal jeg gjøre det, så må jeg nesten forklare hva vi mener med intelligens i sånne (og i og for seg alle andre sammenhenger). Folk tror så mye rart om intelligens, og det de tror, er stort sett feil. Så her er et forsøk på å rydde litt opp.

Det finnes mange definisjoner på intelligens – ca 30, har jeg sett – og det kan jo tyde på en viss forvirring. Men det er litt feil å se sånn på det. Hvordan intelligens beskrives, forklares og defineres kommer an på hvorfor man spør og hva man er ute etter.

Hvis du spør hva månen er, vil noen svare at et er en veldig stor stein som går i bane rundt Jorda. Men månen er også et (forhenværende) mål for romkappløpet, et lys om natta som ulver uler mot, som forelskede par svermer under, eller som diktere skriver dikt om.

Få ville sagt at alle disse forskjellige beskrivelsene tyder på at det er uklart hva månen er.

Få definisjoner på intelligens ville altså gå imot at intelligens er de egenskapene ved oppfattelse, hukommelse og resonnering som er nyttige for å gjøre suksess i livet. Og hva er suksess i livet?

Jo, for de aller fleste er det solid vennekrets, stabilt parforhold, trygg jobb, tilstrekkelig inntekt og god fysisk og mental helse. Jo høyere du skårer på en intelligenstest (altså ikke IQ-testene på Facebook, men sånne som er utviklet av psykologer), desto mer sannsynlig er det at du vil oppnå akkurat det.

Så hva er så spesielt med intelligens? Jo, hvis man skal spå om en person kommer til å lykkes i livet, så er intelligens den enkeltfaktoren som med størst treffsikkerhet kan si at sånn kommer det til å gå. Hva med foreldrenes status? Jo, den spiller en rolle, men høy intelligens spiller større rolle. Lav IQ og rike foreldre gir dårligere sjanser i livet enn høy IQ og fattige foreldre. Og foreldrenes status spiller en rolle av to separate årsaker:

  1. Intelligens er arvelig.

  2. Intelligens er svært vanskelig å endre.

Når vi sier at intelligens er arvelig, tror folk med en gang at intelligens er vanskelig å endre. Ja, intelligens har vist seg å være vanskelig å endre, men det er ikke fordi intelligens er arvelig. Hvor arvelig en egenskap er, sier ingenting om hvor lett den er å endre. Jeg skriver gjerne om dette i en seinere artikkel, men i denne artikkelen får dere bare tro meg: Å kunne sykle er tillært, det er ikke arvet (hvor flink syklist du kan bli, derimot, det er arvelig). Du kan likevel ikke avlære det når du først har lært det.

Når barn av rike foreldre gjør suksess, er hovedforklaringa ikke at barnet har arvet foreldrenes penger eller status. Det kommer av at de arvelige egenskapene som foreldrene har dratt nytte av, er gått videre til neste generasjon. Jeg ser det særlig tydelig når jeg intelligenstester skoleflinke barn av laverestilte. Når barn av de lavere klassene skårer høyt på IQ-tester, kommer det av at foreldrene ikke har fått anledning til å bruke evnene sine.

Når vi snakker om intelligens, snakker vi om et begrep, altså noe det ikke går an å ta og føle på, men som man må forestille seg for å kunne snakke om det. Altså må det beskrives for å kunne forstås. Så hva er det med intelligente mennesker? Hva skiller de mer intelligente fra de mindre intelligente? Her er noen hovedtrekk. Jo mer intelligent man er, desto flinkere er man til å

  1. Huske ting. Det er en sammenheng mellom intelligens og klisterhjerne. Selv om det finnes mindre intelligente som husker godt, er et langt flere svært intelligente som husker godt.

  2. Legge merke til ting. Noen og hver kan legge merke til ting hvis de ser etter det eller er interessert i det, men de mest intelligente får med seg detaljer og ser mønstre med langt mindre anstrengelse.

  3. Resonnere. De mest intelligente er flinkest til å se sammenhenger, og kan trekke gode slutninger ut fra hva de kan og hva de ser.

  4. Håndtere forandring. Dette er kanskje den mest slående forskjellen. Intelligens kan nesten defineres som fleksibilitet. De mest intelligente er mye flinkere enn de mindre intelligente til å sette seg raskt inn i nye og ukjente situasjoner.

Så hvordan kan man snakke om mer eller mindre intelligente, hvis alle mennesker kan ha egenskaper som beskrives som intelligente? Jo, vi snakker om intelligente mennesker først og fremst når vi snakker om mennesker som er gode til alt dette.

Intelligens dreier seg først og fremst om generelle egenskaper, som er nyttige i alle sammenhenger. Det er veldig misforstått når man snakker om sosial, musikalsk eller kinetisk intelligens: Avgrensede egenskaper kalles talenter, ikke intelligenser.

Å være intelligent slik jeg bruker begrepet her er nyttig i så å si alle sammenhenger, men å være sosialt dyktig, musikalsk, eller flink med hendene er ikke noe som man kan bruke i så å si alle tenkelige situasjoner. Så hva er en tenkelig situasjon?

Det er ingen tvil om at det ikke er nødvendig å være intelligent for å sitte i kassa på Rema. Alle som har handlet i en butikk vet dog at noen er flinkere til det enn andre. Og ganske riktig – hvis du intelligenstester de som sitter i kassa, vil du se at de mest intelligente har høyest kundetilfredshet, lavest svinn i kassa, raskest kundebehandling og bruker kortest tid på å bli lært opp.

Folk tror så mye om intelligens. Så langt har jeg skrevet om hva intelligens er. Intelligens dreier seg om å håndtere informasjon fra omgivelsene og å bruke denne effektivt. Så hva er intelligens ikke?

Vi har gjerne forestillinger om at intelligente mennesker er verdensfjerne, akademisk sterke, klønete, grinete, sosialt ikke altfor godt fungerende. Slike mennesker finnes. Men det er ingen sammenheng mellom å være intelligent, og å være sånn.

Tvert imot – i og med at intelligens handler om evne til å gjøre lykke i livet, er de fleste intelligente mennesker sosialt oppegående og greie å ha med å gjøre. Men mange av dem er flinke til å skjule hvor smarte de er.

Forskning viser at medarbeidere på jobb har en tilbøyelighet til å rotte seg sammen mot de smarteste av kollegene sine, og aktivt hindre dem i å stige i gradene. Samtidig som forskningen viser at de mest intelligente lederne tar de klokeste valgene, vil massene heller villedes av mennesker de er i stand til å forstå.

Mytene om intelligente mennesker er der blant annet fordi intelligente mennesker er farlige konkurrenter, men også fordi intelligente mennesker gjerne er annerledes. De tenker raskere, får raskere oversikt, er utålmodige med de som er langsommere, og de har andre interesser enn resten.

«The Bell Curve» av Herrnstein og Murray (1994) handler om dette. I USA er det slik at for å få høye stillinger, både i arbeidslivet og i politikken, må man ha svært gode skoleresultater. Og i USA baserer uttaket til skole seg blant annet på intelligenstester. Slik at de som bestemmer i styre og stell i USA (særlig de som ikke er valgt) har en kultur som er helt annerledes enn de menneskene som de styrer. Det er klart sånt er skummelt.

At noen få mennesker med liten utdannelse har gjort det svært bra, endrer ikke på dette: De som gjør det svært bra uten utdannelse, er svært intelligente.

Folk er forferdelig dårlige til å vurdere hverandres intelligens. I et studie av 42 konsulenter som hadde kjent hverandre i godt over et år, var alle både intelligens- og personlighetstestet. Når de skulle vurdere hverandre på en rekke faktorer, deriblant sosial egenskaper og læringsevne, ble det som kom ut, ganske artig.

Når de ble spurt om hvem de mente hadde best læringsevne, var det ingen sammenheng mellom hvem som ble antatt å være god til å lære, og IQ-skåren deres. Når den halvparten som skåret dårligst ble fjernet fra utvalget, ble det faktisk en sammenheng, men den var lav.

Men hvem var det som ble antatt å ha god læringsevne? Jo, det var de som ble vurdert som mest kritiske og mest surmaget. Vi vurderer altså hverandres intelligens ut fra helt feil kriterier.

Hvis du har lest så langt som dette, er du både svært intelligent og (i hvert fall nå) svært opplyst. Intelligens er dessverre ingen garanti for noenting – det er ikke noen styrke å være flink til å argumentere når man tar feil og ikke ønsker å bli korrigert. Psykiske lidelser treffer også høyt intelligente, og blir ofte svært tydelige når de gjør det.

Men hvordan måler vi det? Jo, måling av personlighet og intelligens er psykologiens to store triumfer. Det er ingenting psykologien som fag forstår så godt som personlighet og intelligens. Det er derfor synd at få psykologer lærer noe særlig om det, og at psykologene ikke sprer denne kunnskapen. Å måle personlighet er svært vanskelig å forklare. Intelligensmåling er enkelt å forklare, men vanskelig å forstå.

Det første store funnet innen intelligensmåling er den såkalte g-faktoren. Den generelle faktoren. Faktoren som sier at de som har mest, skal få mest. Jo mer man får til, desto mer sannsynlig er det at man får til enda litt mer. Og da snakker jeg ikke om sløyd og norsk og matte, for det henger delvis sammen med erfaring, familiebakgrunn og interesserer.

De evnene som intelligens er satt sammen av, er slik at folk har en tendens til å ha omtrent like mye av hver av dem. Det ble oppdaget ganske tidlig. Det har vært kjent i hundre år, og er ikke blitt motbevist, tross iherdige forsøk.

De som har stort ordforråd er også gode til å resonnere. Og til å regne. Og til å få med seg ting. Det betyr at det går an å lage svært enkle intelligenstester som sier svært mye om hvor intelligent et menneske er.

Å være veldig god i norsk, matte og sløyd dreier seg om trening og hardt arbeid. Men de beste norsklærerne, bilmekanikerne, driftslederne, administrerende direktørene har én ting til felles: De er intelligente, og de er gode til å løse matriseoppgaver. Du finner et svært godt eksempel på en matriseoppgave her. Vi vet ikke nøyaktig hvorfor matriseoppgavene måler intelligens så godt som de gjør. Vi vet at de krever korttidshukommelse, resonnering, og abstrakt tenking. Vi vet at de krever en viss innsats, men lavere innsats jo mer intelligent man er.

Men på samme måte som lengden av en metallstav (altså, gradestokken) kan si noe om det er bart eller glatt på veiene, om du må ha på vinterjakke eller kan bruke shorts, kan resultatet av en intelligenstest fortelle hvor sannsynlig det er at du vil få stabilt parforhold, solid vennekrets, god utdannelse, komfortabel inntekt, og god mental og fysisk helse. Gradestokken forteller deg ikke om det regner eller snør, men det gjør den ikke mindre nyttig. Det betyr bare at vil du vite spesifikke ting, trenger du et mindre generelt mål. Det er slik med intelligenstester også.

Intelligenstesten gir deg et svar på hvor godt du løser oppgavene i forhold til gjennomsnittet av et representativt utvalg mennesker. Skårer du 100, er du like god som gjennomsnittet. Skårer du 70, så løser 98 prosent av befolkninga oppgavene bedre enn du gjør, og skårer du 115, løser bare 16 prosent av befolkninga oppgavene bedre enn du gjør.

En artig kritikk av intelligenstester er at når man gir en intelligenstest til aper, vil de svare at man bør gjemme seg under et tre (og ikke i et hus) hvis det regner. Men da har man ikke skjønt dette med representativt utvalg. Skal man intelligenstester aper, så må man lage testen for aper. Men det man egentlig ønsker er jo å undersøke hvor intelligente mennesker er i forhold til aper. Og det kan man rett og slett ikke, fordi livet og forutsetningene er så forskjellige. Hva er lykke i livet for en ape?

Intelligens består av flere komponenter: Flytende (hvor gode forutsetninger du har) og krystallisert (hva du har fått med deg). De mer avanserte intelligenstestene måler altså både allmennkunnskap og resonneringsevne. (Og litt til). Det som er vanlig, er å skåre like høyt på begge. Når skårene avviker, er det en grunn til det.

Hva som er allmennkunnskap varierer. Jeg ble for eksempel spurt om hva de apokryfe skriftene var da jeg ble testet på psykologskolen i 1993. Du skulle sett ansiktsuttrykket på hun som testet meg da det gikk opp for henne at jeg visste hva det var. I våre dager er dette kunnskap for spesielt interesserte, men dengang skulle man kunne forvente at oppvakte mennesker hadde fått det med seg.

Jeg tør ikke komme med eksempler fra mer nylige intelligenstester, for de blir brukt fortsatt, selv om de ikke burde. I 1994 visste skolebarn hvem diverse historiske personer var, i 2017 gjør de det ikke, og spørsmålene er blitt endret.

Det er en enorm jobb å lage intelligenstester, nettopp fordi man må skaffe oversikt over hva det er rimelig å forvente at mennesker med ulikt intelligensnivå skjønner.

Det er dette som er Flynn-effekten: At testresultatene endrer seg over tid. De siste hundre år har skårene stort sett gått opp. Går de for mye opp, må man lage nye tester, fordi testene skal vise hvor godt den som tar testen, løser oppgavene i forhold til gjennomsnittet. Det var ikke Flynn som oppdaget dette – dette har vært kjent så lenge intelligenstester har vært laget. Uttrykket kommer fra nevnte «The Bell Curve».

Så hvorfor går skårene opp? Du må huske at det ikke er noen direkte sammenheng mellom intelligenstest-oppgavene og hvor intelligent man er. Vi vet at de som skårer høyt, oftest tar kloke avgjørelser. Men hva har skjedd dersom folk blir flinkere til å løse oppgavene, men de ikke tar spesielt klokere avgjørelser? Jo, folk er blitt flinkere til å løse oppgavene.

Det kan komme av trening, bedre ernæring, mer talent. Forskningen på Flynn-effekten viser i hvert fall at det ikke er så mange flere genier i hvert klasserom som økningen i skårene skulle tilsi. Så selv om vi kanskje er blitt mer intelligente, er økningen for høy – for så mye mer intelligente er vi ikke blitt. Hvis økningen i skårene tilsvarer økning i intelligens, så er besteforeldrene dine mentalt tilbakestående.

Den siste og mye omtalte rapporten om økning i intelligens, av James Flynn og Michael Shayer, er interessant fordi den også sier noe om hva vi er blitt dårligere til, og når vi begynte med det. Økningen i IQ-skårer de siste hundre år henger antagelig sammen med økende krav til å bruke hodet på arbeidsplassen. Vi får trening i å gjøre IQ-oppgaver, men treningen i seg selv gjør oss ikke til bedre tenkere. Den gjør oss til bedre løsere av helt bestemte oppgaver.

Men det denne artikkelen viser, er at vi er blitt dårligere til å utføre oppgaver som krever abstrakt tenking. Det er det som menes med Piaget-oppgaver i artikkelen: I England er elever blitt testet på hvor langt de er kommet på de nivåene for tenking som Jean Piaget skrev om.

Og enten du er fan av Piaget eller ikke, er selve oppgavene interessante. Der hvor ungene bare kan bruke det de kan fra før, klarer de det bra, men mange faller fra når de er nødt til å bruke forestillingsevnen.

Så hva er problemet? Vi er neppe blitt mindre intelligente. Men mange barn har mistet noen rent spesifikke evner. Nedgangen begynte i Skandinavia rundt 1995, men er ennå ikke observert i USA. Jeg gjetter på at dette ikke kommer til å skje.

Hvorfor ikke? Jo, nedgangen i evne til å løse akkurat disse oppgavene kom samtidig som ungene sluttet å lese bøker og tegneserier, og begynte å glane på TV og spille dataspill. I USA sluttet ungene å lese bøker og tegneserier for lenge siden. Så der vil nok intelligens kanskje fortsette å gå opp. I hvert fall inntil videre.

Vi har neppe mistet evnen til å lære oss å tenke abstrakt. Det som antagelig har skjedd, er at vi ikke lenger får trening i det.

Betyr dette at vi er dummere eller smartere enn amerikanere? Det er ikke godt å si – fordi du ikke kan sammenligne intelligenstester på tvers av kulturer. Skåren din forteller hvor langt du er fra gjennomsnittet i Norge. En amerikansk intelligenstest vil fortelle hvor langt du er fra gjennomsnittet i USA. Det lar seg svært vanskelig sammenligne.

Så beklager, Aftenposten, Dagbladet, VG, Trønder-Avisa: Artikkelen dere viser til viser ikke at vi er blitt dummere. Artikkelen sier ingenting om det. Det står at vi er blitt dårligere til å løse visse typer oppgaver som krever bestemte typer tenkning.

I Skandinavia avvises det at årsaken er innvandring, fordi det ikke er innvandrere som er blitt målt. Det skyldes neppe genetisk endring – genetisk endring skjer ikke så fort. Det er mest sannsynlig at det skyldes mangel på trening i å tenke. Men dummere er vi neppe blitt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.