MAGISKE ORD: Etter tre uker, da jeg 21 år gammel i 2003 fikk min første sønn, uttalte barnets far de magiske ordene: «Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende», skriver artikkelforfatteren.
MAGISKE ORD: Etter tre uker, da jeg 21 år gammel i 2003 fikk min første sønn, uttalte barnets far de magiske ordene: «Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende», skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Nei, vi snakker ikke om spebarnsernæring, men om gode og dårlige mødre

Det er en grunn til at vi sier «ammepress» og «ammetyranni».

Meninger

Aftenposten skriver om en ammetopp i Norge på midten av 2000-tallet. Som førstegangsfødende i 2003, er jeg ikke overrasket. Min personlige erfaring med helsevesenet ble en total fortielse av alternativer. Nesten så jeg lurer på om jordmødre, helsesøstre, ansatte på legekontoret hadde fått munnkurv.

Fastlege Kari Løvendahl Mogstad bekrefter i sitt innlegg både ignoransen og arrogansen jeg ble møtt med. Vi snakker om spebarnsernæring! Sier hun. Nei, vi gjør ikke det. Vi snakker om hva det er å være en god mor og hvordan nybakte mødre blir møtt, av profesjonelle og lekfolk. Spebarnsernæring snakkes det altfor lite om. Det snakkes kun om amming.

Jeg gruet meg til å amme gjennom hele svangerskapet. Men jeg gikk åpent inn i det. Det viste seg langt verre enn antatt. Nå kan sikkert fastlegen forklare meg at «sånn er det for de fleste», «gi det tid». At det kan være normalt å bli «både sår og sur» med ammehjelpen hengende over skulderen, som hun skriver. Tror fastlegen at vi mødre som «velger» å gi barnet morsmelkerstatning, bare har litt dårlig utholdenhet?

Etter tre uker, da jeg 21 år gammel i 2003 fikk min første sønn, uttalte barnets far de magiske ordene: «Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende.» Plutselig var det unevnelige den opplagte løsningen. Fra da av ble det flaskekoking hver kveld, og fortsatt krevende spebarnstid. Men med en så mye høyere kvalitet på mammaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er enig i at barseloppholdet på sykehus er skammelig kort. Det var selvsagt ingen fordel å bli sendt hjem på dag tre. Men det jeg manglet var veiledning til at det også fantes et alternativ. Og hvordan jeg best kunne håndtere flaskemating. Da jeg hadde «konvertert» (ja, for du skulle tro det var religiøse overbesvisninger) ble det ble kun stilltiende registrert. Hos legen var svaret at jeg måtte vente i to uker på time, fordi å slutte å amme ikke var en prioritert henvendelse. Heller ikke helsestasjonen inviterte til rådgivning.

Mogstad er sjokkert over den skarpe retorikken. Hun har kanskje ikke måttet svare gud og hvermann på hvorfor hun ikke selv står for føden til barnet sitt? Vi kvier oss generelt for mye for å bry oss i andres omsorg for barn. Ikke når det gjelder amming. Her stilles intime og personlige spørsmål uten blygsel. Bare fordi man tenker på det beste for barna, selvsagt. Det er for sammensatt til å fremlegge som en sammenlikning, men det er et paradoks.

I 2011 skulle jeg ha barn nummer to. Det jeg var mest opptatt av, var at jeg skulle si klart i fra på sykehuset ved første kontakt: Jeg skal ikke amme, og jeg er ikke interessert i velmente råd. Heldig for meg, så valgte jeg ABC-klinikken på Ullevål. På en kontroll spurte jordmor hva jeg tenkte rundt amming. Jeg svarte skarpt, som planlagt, og håpet å sette en klar strek for videre samtale. Men så sa den fine jordmoren noe sånt som: «Ja, det gjør du helt som du kjenner selv. Flaskemating er like bra, om du velger det.»

Da ble jeg plutselig mer åpen til sinns, og tenkte at jeg skal i hvert fall gi det et ærlig forsøk, hvilket jeg gjorde.

Nå tenker du som leser kanskje at her er det snakk om en uselvstendig dame, som skifter mening etter hva hun blir møtt med av andre. Det tror jeg nok ikke er noe som preger min personlighet nevneverdig ellers i livet. Men dette temaet, det å få et barn og ta vare på det, er noe av det mest sårbare vi kan stå i. Se på markedet for babyutstyr — nye foreldre er drømmekunder! Vi vil det beste og gjør så godt vi kan det vi får råd om.

Det er en grunn til at retorikken går i «ammepress» og «ammetyranni». Og det er ikke fordi vi snakker om spebarnsernæring. Det er fordi vi snakker om hva det er å være en god mor. Og at det finnes det ett svar på — i offisielle og uoffisielle sammenhenger. Når det blir så ekstremt, som det var eksempelvis i 2003, blir selvsagt motreaksjonen sterk.

Noen ganger blir det nestbeste det bestes verste fiende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook