TEKNOLOGIGRÜNDER: Neil Young vil redde miljøet, musikken og modelljernbanen. Som teknologigründer står han blant annet bak elbilprosjektet Lincvolt, der man har utstyrt en klassisk Lincon Continental Mark V fra 1959 med hybriddrift. Foto: Reuters / NTB Scanpix
TEKNOLOGIGRÜNDER: Neil Young vil redde miljøet, musikken og modelljernbanen. Som teknologigründer står han blant annet bak elbilprosjektet Lincvolt, der man har utstyrt en klassisk Lincon Continental Mark V fra 1959 med hybriddrift. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Neil og den teknologiske drømmefabrikken

Det mest oppsiktsvekkende fra Neil Young i år er verken selvbiografien eller fuzzfesten «Psychedelic Pill». Det er teknologigründeren Young som flyr aller høyest.

Neil Young sitter i stolen hos David Letterman. I hånden har han en knallgul dings med form og størrelse som en halv Tobleronesjokolade. En liten skjerm lyser blått, med PONO i hvit skrift. Letterman er ikke blant de mest innsiktsfulle når det gjelder ny teknologi, og ber artistlegenden forklare det som visstnok skal være en helt revolusjonerende musikkspiller. Det går ikke så bra.

- Denne spiller av masterfiler, den beste lyden man kan få. Det blir ikke bedre enn dette. Dette er det de gjør i studio, den høyeste oppløsningen. I morgen er vi for eksempel i studio, der vi skal overføre «Highway 61 Revisited» fra de opprinnelige båndene og «Freewheelin?» fra de opprinnelige båndene av Bob Dylan-klassikere, og vi forhandler med Sony, slik at vi kan gi ut alle disse tingene, og jeg har en avtale med Warner Brothers ...

Seerne var nok minst like forvirret som Letterman.

Noen hadde kanskje fått med seg at Young er på et korstog mot mp3 og den katastrofale utviklingen i lydkvaliten på moderne musikk. Men hva den nye spilleren egentlig skulle gjøre med saken, var vanskelig å begripe. De med mer teknologisk innsikt skjønte kanskje at Young snakker om et produkt som, i motsetning til for eksempel en iPod, kan spille av filer i høyoppløst 24 bits studiokvalitet, og at musikk i denne kvaliteten skal kunne lastes ned fra nettskyen i et hittil ukjent filformat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE VIL HAN vi skal høre hjemme på stereoanlegget, på den bærbare spilleren eller i dedikerte Pono-spillere i bilen. Young vil gi den gode lyden tilbake til folket.

Her burde det være mye å glede seg over for oss som elsker både Neil Young og musikkgjengivelse med høy lydkvalitet, Men dessverre er det en del som skurrer.

FORSØKER Å FORKLARE: Neil Young står bak musikkspilleren Pono. Her demonstrerer han dingsen for en lett undrende David Letterman. Skjermbilde fra Late Show Video
FORSØKER Å FORKLARE: Neil Young står bak musikkspilleren Pono. Her demonstrerer han dingsen for en lett undrende David Letterman. Skjermbilde fra Late Show Video Vis mer

At markedet for høyoppløste digitalfiler er temmelig smalt, vet alle som følger med på dette. At en hel liten industri av aktører allerede tilbyr filer i 24-bits oppløsning i det utbredte og åpne filformatet FLAC , mange av dem hentet fra de opprinnelige masterbåndene, ser ut til å ha gått Young hus forbi. At det er temmelig meningsløst å spille av musikk i slik kvalitet for eksempel i en bil, der bakgrunnsstøyen gjerne ligger på rundt 60 decibel, har åpenbart ikke streifet ham. At en spiller med begrenset musikkutvalg som knapt går ned i en generøs bukselomme neppe blir en storselger, virker heller ikke å være et bekymringspunkt.

Slik kan det gå når Neil Young nærmer seg ny teknologi med den samme intuitive og kompromissløst kraftfulle tilnærmingen han benytter i musikken.

At Young er en oppfinner og teknolgigründer med betydelig igangsettingsevne, er kanskje ukjent for de fleste. Noen vil ha fått med seg enkelte av hans vidløftige prosjekter der de flyter ut og inn av årets selvbiografi «Memoarer» (Schibsted, 2012), men denne siden av Youngs liv og virke kan med fordel løftes ut og settes i en slags sammenheng.

Møt den teknologiske drømmeren og fantasten Neil Young.

Det er han som står bak selskapet LincVolt, som utvikler en miljøvennlig plug in-hybridbil man trygt kan kalle annerledes. Young, som har en låve full av amerikanske bilklassikere på farmen sin i de kaliforniske skogene, vil revolusjonere amerikanernes bilbruk med ny miljøteknologi i gammel drakt. LincVolt drives av batterier som kan lades i stikkontakten, eller underveis ved hjelp av en forbrenningsmotor drevet med bioetanol.

VELVOKSEN: Den foreløpig ikke lanserte musikkspilleren Pono kan spille høyoppløste musikkfiler i 24-bitsformat, men krever en generøs bukselomme. Skjermbilde: Late Show Video
VELVOKSEN: Den foreløpig ikke lanserte musikkspilleren Pono kan spille høyoppløste musikkfiler i 24-bitsformat, men krever en generøs bukselomme. Skjermbilde: Late Show Video Vis mer

DET SPESIELLE med Youngs prosjekt er at bilen dette drivverket sitter i er en 1959 Lincoln Continental Mark V convertible, et gigantisk og blytungt flak av en amerikansk klassiker.

Ikke akkurat det optimale utganspunkt for rask, sikker og miljøvennlig transport i det 21. århundre.

Men for bilsamleren Young og hans lille team av venner, bilentusiaster og teknolgieksperter er det fullkomment logisk: Nettopp ved å putte moderne miljøteknologi i et karosseri som symboliserer den amerikanske drømmen og ideen om landeveiens ubegrensede frihet, kan amerikanerne omvendes til mer miljøvennlig bilbruk.

Young lot seg ikke stanse av at prototypen tok fyr i  2010, og startet en brann i en lagerbygning der det gikk med Young-memorabilia verdt nærmere fem millioner kroner. LincVolt er en vakker drøm, en vakker bil og på mange måter et vakkert prosjekt. Men sannsynligheten for at den skal spille noen seriøs rolle i elektrifiseringen av den amerikanske bilparken, synes minimal.

I den grad amerkanerne velger elektrisk, skjer det mer sannsynlig i regi av en industri med moderne og industrialiserte løsninger, enten det er etablerte aktører som Chevrolet med sin Volt, eller nye, høyteknologiske suksesshistorier som Tesla og Fisker.

LINCVOLT: Neil Young og produsentkompis Daniel Lanois foran hybridbilen LincVolt, som drives elektrisk og lades med en motor som går på bioetanol. Foto: Scanpix
LINCVOLT: Neil Young og produsentkompis Daniel Lanois foran hybridbilen LincVolt, som drives elektrisk og lades med en motor som går på bioetanol. Foto: Scanpix Vis mer

Teknologifantasten Young vil ikke bare redde musikken og miljøet. Modelljernbanen trenger også et løft.

I en låve på gården i California pleide han og bandkompisene å bli høye på kokain og kjøre tog til utpå morgenkvisten. Men Young nøyer seg ikke med å bygge 300 kvadratmeter jernbane til egen forlystelse. Han er tungt inne i bransjen også, som oppfinner og medeier i modelltogselskapet Lionel. Young har vært med å utvikle deres Train Master Command Control, en styringsenhet for å kontrollere mange modelltog samtidig, og RailSounds, et system for realistiske lydeffekter til modelljernbaner.

I SELVBIOGRAFIEN forteller Young om hvordan har ser for seg et framtidig system som er så sofistikert at den simulerte lyden av toget mot skinnene vil endre seg dynamisk i sann tid, for eksempel når et modelltog kjører inn i en sving og trykket på hjulene endrer seg.

Da Young og Crazy Horse ga ut rockoperaen «Greendale» i 2004, produserte Lionel Trains et eget Greendale togsett, i begrenset opplag.

Man må jo bare gi seg over. Young har nok tapt masse penger på sine investeringer i modelltogselskapet, men han slipper ikke opp for skinner med det første.

EGET TOG: I forbindelse med albumet «Greendale» ga togprodusenten Lionel ut et eget Greendale-togsett. Young er medeier i Lionel.
EGET TOG: I forbindelse med albumet «Greendale» ga togprodusenten Lionel ut et eget Greendale-togsett. Young er medeier i Lionel. Vis mer

Ei heller for prototyper på musikkspillere. I selvibiografien heter teknologien Pure Tone, men nå er det Pono som gjelder. Young har visstnok vært i møter med alt fra sentrale Apple-ledere til sjefene i de store plateselskapene, men lite konkret er lekket ut om hva som egentlig kommer og når.

Man skal ikke avvise blankt at Young kan lykkes, men denne skribentens magefølelse er ikke god.

Da Young presenterte Pono i høst, var mottakelsen undrende, men samtidig påfallende generøs, selv i seriøse teknologimedier. Det kunne virke som om ingen helt hadde hjerte til å behandle prosjektet med det alvor det fortjener.

EN AV DE FÅ som valgte å si fra om at keiseren ikke hadde klær på, var Gilad Tiefenbrun hos den skotske hi-fi-produsenten Linn. Linn driver eget plateselskap som selger 24-bitsfiler i såkalt studio master-kvalitet, og er slik sett en slags konkurrent. Men Tiefenbrun var nok inne på noe da han i et blogginnlegg slo fast at prosjektet har små muligheter til å lykkes, og at den velmenende Young trolig gjør mer skade enn gavn ved å jobbe mot eksisterende bransje- og teknologistandarder snarere enn med dem.

Det er noe grundig innrøkt over Youngs teknologiprosjekter, noe nesten rørende drømmeaktig og naivt, som også preger en del av den beste musikken han skaper.

KONTROLL: Young har vært med å utvikle denne kontrollenheten, som lar brukeren styre flere modelltog samtidig. Foto: Lionel Trains
KONTROLL: Young har vært med å utvikle denne kontrollenheten, som lar brukeren styre flere modelltog samtidig. Foto: Lionel Trains Vis mer

YOUNG HAR risikoviljen til å kjøre disse prosjektene, og forhåpentligvis den økonomiske ryggraden til å bære omkostningene. Men man griper seg i å undre om Young virkelig tror verden vil ha en to og et halv tonns elbil med karosseri fra 1959, eller enda et nytt filformat og en bærbar musikkspiller man knapt plass til i bukselomma.

Er det ren teknologisk og kommersiell naivitet fra en velstående eksentriker omgitt av ja-mennesker som hjelper ham å omsette vakre ideer i kostbar og høyrisikabel virkelighet? Eller bruker den gamle reven på en snedig måte sin posisjon og sine vidløftige prosjekter til å skape oppmerksomhet om de underliggende problemstillingene han ønsker å gjøre noe med?

Selvbiografien gir inntrykk av at Young har klokkertro på prosjektene som sådan, men den største selvinnsikten finner man nok i musikken:

I'm a dreamin' man,
yes, that's my problem
I can't tell
When I'm not being real

(«Dreamin' Man» fra «Harvest Moon», 1992)