Neil Young

«Med denne sangen plasserte jeg meg midt i veien. Å reise der ble fort kjedelig, så jeg satte kursen for grøfta» skriver Neil Young i sin egen omtale av kjempehiten «Heart Of Gold» inni coveret på samleplaten «Decade». Og det er et sitat som Neil Young har etterlevd gjennom hele sin drøyt 30-årige artistkarriere.

Neil Young ble født i Toronto, Canada 12. november 1945 og platedebuterte 22 år senere med sitt band Buffalo Springfield, hvor også Stephen Stills var med. Buffalo Springfield rakk å gi ut tre album i løpet av 1967 og 1968, før Neil forlot bandet til fordel for en solokarriere. Han samarbeidet senere med Stills i supergruppa Crosby, Stills, Nash & Young, sammen med Byrds-gitarist David Crosby og Hollies-vokalist Graham Nash.

Youngs solokarriere har vært brokete og full av opp- og nedturer. Den første oppturen kom med «Everybody Knows This Is Nowhere» i 1969, hans første plate med backingbandet Crazy Horse. Den inneholder klassikerne «Cinnamon Girl», «Down By The River» og «Cowgirl In The Sand». Han fulgte opp med to av sine mest populære plater, «After The Gold Rush» og «Harvest», hvor han gikk vekk fra den rå riffrocken til fordel for kassegitarer og et mer folk/country-dominert lydbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En mørk periode med to overdosedødsfall i Youngs umiddelbare krets (Crazy Horse-gitarist Danny Whitten og roadie Bruce Berry) kulminerte med det dystre mesterverket «Tonight's The Night», spilt inn i 1973, men først utgitt i 1975. Samme år kom den første platen med den nye Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, «Zuma». Den presterte å bli bannlyst i Spania, på grunn av låta «Cortez The Killer», som stilte kolonisten og folkehelten Cortez i et særs dårlig lys.

Selv om Neil Young har sine røtter i den samme folk-tradisjonen som Bob Dylan, har han aldri vært redd for å ta opp i seg tidenes strømninger _ riktignok med varierende hell. På «Rust Never Sleeps» fra 1979 namedropper han Johnny Rotten og Elvis Presley i en og samme låt («Hey, Hey, My, My»), og viser at punken ikke har gått ham hus forbi. På «Trans» fra 1982 eksperimenterte han med synther og vocoder, en plate som tydelig er inspirert av Kraftwerk.

Mens 80-tallet i all hovedsak var en gedigen nedtur for Neil Young, særlig komersiellt, opplevde han en solid renessanse på 90-tallet. Det begynte med «Freedom» i 1989, som inneholder rock'n'roll-hymnen «Keep On Rockin' In The Free World». Inntrykket av en artist som hadde funnet tilbake til seg selv igjen ble ytterligere bekreftet med det beinharde garasjerock-eposet «Ragged Glory».

Samtidig ble en ny generasjon oppmerksom på Neil Youngs musikk, og han ble raskt utropt til grønsjens gudfar. Dette førte ham senere sammen med Pearl Jam både på plate («Mirrorball») og turné. Kurt Cobain la heller aldri skjul på at Neil Young var blant hans helter, og Young tok det tungt da Cobain siterte linjen «it's better to burn out than to fade away» fra «Hey, Hey, My, My» i sitt selvmordsbrev. Den siste store Young-platen - «Sleeps With Angels» - var en kommentar til nettopp Cobains tragiske død.