Neko Case endelig tilbake etter fire år

Indieheltens sorg omsatt i musikk.

NUMMER SEKS: Neko Case, som har slått seg ned på en farm i Vermont i USA, gir ut sitt soloalbum nummer seks. Foto: Emily Shur
NUMMER SEKS: Neko Case, som har slått seg ned på en farm i Vermont i USA, gir ut sitt soloalbum nummer seks. Foto: Emily ShurVis mer

ALBUM: Storheten til Neko Case kom først skikkelig til overflaten for undertegnede med «Blacklisted» i 2002, hennes tredje - og til da tyngste - album. 

Fire år etter forrige soloalbum, «Middle Cyclone», gir hun ut et album med en av årets lengste titler: «The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You».

Lo-fi-helter Samarbeidspartnerne hennes er faktisk mange av de samme som i 2002: Lo-fi/indie/alternativ-helter som Kelly Hogan, Jon Rauhouse, Howe Gelb og John Convertino (Calexico) - pluss folk som M. Ward, Steve Turner (Mudhoney) og medlemmer av My Morning Jacket, Los Lobos og hennes tidligere band, kanadiske The New Pornographers (som hun dessuten ga ut et album med i 2010).

Stemmen Men - Neko Case er best med eget band.

Det som stjal oppmerksomheten for 11 år siden var den særegne stemmen hennes. Den står ikke fram like godt her, i stedet er «The Worse Things Get...» hennes kanskje mest poporienterte og også mest produserte album.

Sorgprosess Det er sånt som gjerne kommer med erfaring og modenhet.

Og den har hun virkelig fått testet ut. Case har hatt nok motgang de siste åra, som har vært preget av sorg etter tapet av begge foreldrene og flere nære venner. 

Ordinær Det virker som om det er låtene og produksjonen, mer enn dyrkinga av den spesielle stemmen hennes, som er viktigst her. At den i mange av låtene samtidig framstår som i overkant ordinær er litt skuffende - til Case å være.

«The Worse Things Get, The Harder I Fight, The Harder I Fight, The More I Love You»

Neko Case

4 1 6
Plateselskap:

Anti/Playground

Se alle anmeldelser

Et hederlig unntak er «Nearly Midnight, Honolulu», med a capella-sang.

Stort anlagt Det som huskes - og funker best - på dette albumet er likevel bredt anlagte «Man» og «Bracing For Sunday», med hissige saksofoner, samt «City Swan», mens det minst interessante sporet er den eneste coverlåten, Nicos «Afraid».

Mot slutten sklir det litt ut, og «Where Did I Leave That Fire?» blir bare en transportetappe fram til det mer vellykte avslutningssporet «Ragtime».

Neko Case endelig tilbake etter fire år