DEBATT

Nekrolog over et levende Hamsunsenter

Det finnes kulturperler i distrikt-Norge som fortjener mer oppmerksomhet, og definitivt en mer positiv omtale enn absurde nekrologer.

UTENFOR ALLFARVEI: «Knut Hamsun bodde i Hamarøy, langt opp i Nord. Få turister finner veien dit. Men det betyr ikke at kulturkommentatorer skal harselere med det politiske ønsket om å ta hele landet i bruk og stimulere kulturlivet i distriktene. Tvert imot», skriver Sara Azmeh Rasmussen  Foto:  Grethe Einarsen
UTENFOR ALLFARVEI: «Knut Hamsun bodde i Hamarøy, langt opp i Nord. Få turister finner veien dit. Men det betyr ikke at kulturkommentatorer skal harselere med det politiske ønsket om å ta hele landet i bruk og stimulere kulturlivet i distriktene. Tvert imot», skriver Sara Azmeh Rasmussen Foto: Grethe Einarsen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Aftenpostens kommentator, Ingunn Økland, skriver en nekrolog over et levende og ungt Hamsunsenter. Hun bryter i tillegg med sjangeren med en nedvurderende omtale. Kommentaren «I ensom majestet» (12.09) blir derfor en merkelig lesing. Hvorvidt kulturkommentatoren baserer sin vurdering på tilgjengelig informasjon alene og uten å ha satt sin fot i senteret, vet jeg ikke med sikkerhet. Men jeg blir tilbøyelig til å tro at dødsdommen er resultat av kontorarbeid med trange frister. Selv har jeg besøkt Hamsunsenteret. Det skjedde etter at jeg hadde nektet å delta på Hamsundagene i 2012. Jeg reiste til Hamarøy for å markere et skille mellom kritikk av selve festivalen på den ene siden, og en erkjennelse av at Hamsuns forfatterskap og liv er høyst relevant og viktig på den andre siden. Da jeg gikk inn i senteret hadde jeg blandede følelser. Hvorfor bygge et flott hus til minne om en nazist, undret jeg. Men jeg kom ut med fascinasjon og en sterk følelse av indre uro. Denne kombinasjonen kan bare skapes av genuine kulturopplevelser. Det unike huset i Hamarøy var ikke bare arkitektonisk imponerende og annerledes. Sjelden har jeg vært et sted der form og innhold, arkitektur og utstilling, smelter sammen. Å løsrive bygget fra utstillingen er derfor en skivebom. Utstillingen var ikke det jeg fryktet - en hyllest til en Nobelprisvinner i litteratur - men en nyansert historisk skildring om Norge før og etter krigen, og en beretning om et komplekst menneske.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer