Debatt: Adoptert

­ Nekter å ­dø på grunn av en hvit nasjonalist

Virkeligheten vi bor i forteller om naive ønsker og i verste fall fatale løgner.

BLE DREPT: Johanne Ihle-Hansen ble funnet drept etter at Philip Manshaus ble overmannet i Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august. Bildet er tatt under en minnehøytidelighet på Sandvika videregående skole. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
BLE DREPT: Johanne Ihle-Hansen ble funnet drept etter at Philip Manshaus ble overmannet i Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august. Bildet er tatt under en minnehøytidelighet på Sandvika videregående skole. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer
Meninger

10. august angriper en tjuetoårig hvit mann en moské i Bærum, bevæpnet med hagler. Mens forsøket på å gjøre skade i moskeen mislykkes, avslører arrestasjonen og ransakelsen av familiens hjem, drapet på hans stesøster, en transnasjonalt adoptert jente fra Kina, 17 år gammel.

Da vi ankom Norge ble vi innlemmet i rammene for den nye verden, men virkeligheten vi bor i forteller om naive ønsker og i verste fall fatale løgner. De snakket om oss som likeverdige. Om det å «tilhøre», ikke som fremmede eller som innvandrere. Ord vi gjentok for oss selv.

Men ideen om oss som uskyldige, godtroende, drømmeoppfyllende barn ble mer komplisert da vi muterte til mer fryktinngytende og fremmede vesener gjennom pubertet og voksenliv. Håret vokste langt, sort og uregjerlig. Huden, mørk og utvilsomt annerledes. Kroppen liknet ikke lenger på forestillingen av et barn, men bar trekkene til en fremmed. En fremmed for sine omgivelser, en fremmed for seg selv og noen ganger en fremmed for dem som sto oss nærmest.

Gutter vil med tiden passe medias beskrivelse av vold og fare i samfunnet. Jenter blir eksotisert og fetisjert. Denne umenneskeliggjøringen etterlater oss sårbare for Vestens nåværende klima, hvor frykten for det fremmede henger over Europa som et spøkelse, et spøkelse skapt av dens innblanding i en blodig fortid. Vi er fanget i skuddlinjen i en krig som ikke er vår.

Som transnasjonalt adopterte har vi blitt assimilert på verst mulig vis, vi blir fratatt våre språk, våre biologiske familier og våre kulturelle røtter. Samtidig som vi betaler prisen for å ikke være assimilert i det hele tatt. For våre fysiske trekk maler fortsatt bilde av en fremmed, en outsider, en trussel, en barbar. Og den beskrivelsen og bildet av oss gjør oss til fiender for nasjonalister som Phillip Manshaus.

Selv nå, når posisjonen vår blir manifestert på grusomste måte, svikter samfunnet og media når det kommer til å anerkjenne eller støtte vår posisjon og diskurs. For oss er det ingen tog i gatene, knapt ingen omtale eller sorg. Selv når vi er hovedperson i denne brutale hendelsen som berører hele landet blir vi ikke sett, fortsatt ikke hørt, fortsatt ikke gitt offentlige plattformer for å tale vår egen sak. Hvis dette landet insisterer på å frakte oss inn i mørket, inn i hatet, foreslår jeg at de i det minste gir oss en mulighet til snakke, for jeg nekter å dø på grunn av en hvit nasjonalist.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.