10. august angriper en tjuetoårig hvit mann en moské i Bærum, bevæpnet med hagler. Mens forsøket på å gjøre skade i moskeen mislykkes, avslører arrestasjonen og ransakelsen av familiens hjem, drapet på hans stesøster, en transnasjonalt adoptert jente fra Kina, 17 år gammel.

Da vi ankom Norge ble vi innlemmet i rammene for den nye verden, men virkeligheten vi bor i forteller om naive ønsker og i verste fall fatale løgner. De snakket om oss som likeverdige. Om det å «tilhøre», ikke som fremmede eller som innvandrere. Ord vi gjentok for oss selv.

Men ideen om oss som uskyldige, godtroende, drømmeoppfyllende barn ble mer komplisert da vi muterte til mer fryktinngytende og fremmede vesener gjennom pubertet og voksenliv. Håret vokste langt, sort og uregjerlig. Huden, mørk og utvilsomt annerledes. Kroppen liknet ikke lenger på forestillingen av et barn, men bar trekkene til en fremmed. En fremmed for sine omgivelser, en fremmed for seg selv og noen ganger en fremmed for dem som sto oss nærmest.

Gutter vil med tiden passe medias beskrivelse av vold og fare i samfunnet. Jenter blir eksotisert og fetisjert. Denne umenneskeliggjøringen etterlater oss sårbare for Vestens nåværende klima, hvor frykten for det fremmede henger over Europa som et spøkelse, et spøkelse skapt av dens innblanding i en blodig fortid. Vi er fanget i skuddlinjen i en krig som ikke er vår.