Nekter du fortsatt for at byen er Bergen?

Da bør du gå på kino fredag.

||| Problemet med bølger er at de ikke krever mer enn en person. Kast den ene armen opp, la den andre følge og vips, du har ei bølge.

I et slikt perspektiv er det kanskje rimelig at du ikke slipper blyanten og løper hjem fra jobb nå som det meldes om at «bergensbølgen» kommer for hva er det, tredje, fjerde eller femte gang. Det er fullt forståelig at du heller kniser litt av den evige hypemaskinen, men under den urolige overflaten er det elementer fra det bergenske musikkliv man bør ta dødsens seriøst.

La oss elegant skippe forbi den første «bergensbølgen», den som kulminerte med at Barbie Bones, Chocolate Overdose og Pogo Pops i 1992 ble tvunget til jamme sammen på Garage av en trendsensitiv U-redaksjon, og heller se på hva dønningene på begynnelsen av 2000-tallet dro med seg inn på land. Kaizers Orchestra (ja, de er fra Bryne), Røyksopp (...og fra Tromsø), Sondre Lerche, Kings of Convenience og comebackklare Annie etablerte seg ikke bare som stayere. De etterutdannet også bransje, publikum og kollegaer i det som skulle bli normen for den nye kommersielle, indieorienterte musikkverden, og viste at det var mulig på egen hånd å promotere, knytte nettverk, skaffe et stort publikum selv om man er 19 år og hadde laget alt selv — og så ta platekontrakten på egne premisser etter hvert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det endelige beviset for at dette rushet fra Bergen ikke var et mirakuløst sammentreff av vidunderbarn mellom de samme sju fjell, fikk vi i år. Halvparten av årets Urørt-finalister, Hove-snakkisen Lars Vaular og bandet bak årets mest omtalte og kritikerroste debutalbum, John Olav Nilsen & Gjengen, er ikke bare alle fra Bergen, de har også andre referanser og en helt annen musikk enn sine etablerte bysbarn.

Suksessen er ikke fundert på noe mer mystisk enn at Bergen er en stor by med et velorganisert musikkliv bestående av riktig deler talentrike sjeler, kommunal organisering, teftrike ildsjeler som Mikal Telle og resten av folka på den nye maktfaktoren Made Managment. Et eksempel på hvordan samarbeid kan fungere på tvers av bredt og smalt, film og musikk, mobiltelefonabonnement og MySpace får vi se når den nye, norske spillefilmen «Vegas» har premiere på fredag.

Da regissør Gunnar Vikene skulle finne musikk til sin nye bergensbaserte spillefilm, grep han til brosjyren «Musikkbyen Bergen» som gis ut av interesseorganisasjonen for det rytmiske musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane, BRAK. Der står MySpace-adressene til alle bandene som er medlem av BRAK, og etter å ha sett gjennom dem og etterlyst bergensmusikk i lokalavisa, hadde Vikene nok låter til å bekle hele ungdomsfilmen sin på en troverdig måte.

I «Vegas» har altså unge bergensere laget samtlige låter, og rapperen Lars Vaular, klubbmusikantene Casiokids, ska-rockerne Fjorden Baby, Datarock, metalbandet Enslaved og elektroniske The Work gjør ikke bare filmen til en eklektisk musikalsk opplevelse, det får også filmen til å føles også yngre, tøffere og mer trendriktig. Musikken har også fått følge med ut i markedsføringen. En musikkvideo med nevnte Vaular vises som et alternativ til «Vegas»-trailere i kinosaler nå, og utøverne får du også med på kjøpet om du kjøper Sony Ericssons nye «Vegas»-mobil».

Det kreves sine lokale popmusikanter for å gjøre det på dette viset, og Vikenes musikalske prosjekt er nok ikke en umiddelbar løsning til artisters kroniske finanskrise. Det er likevel et tiltak som har gitt Vikene en billigere og bedre film, artistene nye fans og en bestemt følelse av at Bergen by nok en gang har vist oss veien å gå i framtidas popmusikkforvaltning.