Nellie McKay

Bobler av originalitet.

CD: «Hva er vitsen med å utgi musikk hvis den ikke flytter grenser?», skrev Sigrid Hvidsten om fjorårets Nellie McKay-plate, «Pretty Little Head». En tankevekker som selvsagt burde hengt i glass og ramme i ethvert platestudio. Utsagnet slår en regnbue også over denne nye plata til McKay. Den glir eksplosivt og funklende gjennom et spekter av musikalske muligheter og kombinasjoner – samtidig som tekstene er skjærende ironiske og fulle av lynskarpe observasjoner. Åpningssangen «Mother of Pearl» harselerer over machotøff feministhets, nesten i Tom Lehrer-stil, og derfra og ut pratesynger McKay seg gjennom alle mulige og umulige temaer. Dette gjør hun til et halsbrekkende komp, en kreativ blanding av jazz, musikal og pop, med et orkester der jazzstørrelser som Phil Woods, David Liebman og Bob Dorough er på plass. Vakkert, vittig og grenseløst.