Neondrømmer

«Tron: Legacy» er en visuelt storslagen datadrøm, men de menneskelige relasjonene er ikke like utviklet.

FILM: Du har muligens lagt merke til «Tron: Legacy» de siste ukene. Det kan være fordi Disney bruker 150 millioner dollar på den globale markedsføringen, ifølge The New York Times. Nerder i alle aldre blir sikkert irritert når jeg nevner det, men «Tron: Legacy» er altså en film, først og fremst — ikke det allerede lanserte pc-spillet, leketøy, klær, smykker, mobiltelefon eller en animert tv-versjon, «Tron: Uprising».

Steven Lisbergers «Tron» (1982) var en dorsk kinoflopp som ikke fortjener en ny vår, men nerdokratiet har holdt kultfilmens neonrosa flamme i live og nå er hevnens time kommet, i form av oppfølger som har kostet litt mer enn markedsføringen å produsere. Mange forventninger vil bli innfridd, så la oss ta skrytet først.  

Dødelig frisbee
I originalen var Kevin Flynn (Jeff Bridges) en programmerer som foretok en reise inn i sitt egen dataprogram. Han endte filmen som sjef for spillselskapet ENCOM. Sju år seinere forsvant han og etterlot sønnen Sam hos besteforeldrene. Idet «Tron: Legacy» starter, er Sam (Garrett Hedlund) 27 år og største aksjeeier i ENCOM. Han får nyss om at faren er i live.  

Virkelig moro blir det først når Sam forsvinner inn i det virtuelle, The Grid, der han må utkjempe en dødelig frisbee-kamp, før han møter Clu, et hackerprogram som har ansiktet til den unge Jeff Bridges.  

Det visuelle universet som debutantregissør Joseph Kosinski har skapt, er storslagent. Mens brorparten av dagens animerte filmer prøver å være så varme og fargerike som mulig, satser «Tron» på neon-minimalisme i blått, oransje og svart. Sam Flynn kjemper mot de oransje, på motorsykkel og i flygende farkoster. Det er lekkert og actionfylt, selv om lydeffektene gir en følelse av å bevege seg på tjukke flater av plexiglass.  

Stiv i maska
På det menneskelige plan, derimot, er det mindre å skryte av. Jeff Bridges virker for en gangs skyld som om han har havnet på feil klode og forholdet mellom far og sønn blir lite engasjerende.  

Clu (den unge, dataskapte Bridges) er ikke en særlig skummel hovedskurk og kunne med fordel hatt mer elastisk hud og liv i øynene. Det er heller ikke spesielt skummelt å få innblikk i hans planer om verdensherredømme. Filmens to manusforfattere har bakgrunn fra «Lost». De trodde kanskje at karakterene kunne komme til sin rett i «Tron 5» eller der omkring.