Neonprinsen

Lenge siden du har danset til norsk musikk, sier du?

CD: Jørgen «Name» Johnsen er ingen enkel sjel. Så for å forklare på mest mulig lettfattelig vis hvor han kommer fra musikalsk og mentalt, for å gjøre det klart hvorfor gutten kommer til å suge seg fast i den norske musikkoffentligheten som en glorete malariamygg og klø, klø, klø til alle danser, ja, for å begrunne hvorfor «Drum» er det spenstigste og mest rytmiske albumet på denne siden av rumpa til Mira Craig, må man ty til et av mannens egne sitater. Som dette, fra Dagbladet i fjor: «Musikk er like naturlig for meg som å vaske hendene etter å ha vært på do. Det er mange som ikke gjør det. Coincidence? I think not!».

Poenget er at det er system i galskapen, selv om det noen ganger høres ut som om Name har falt ned i synthgryta som barn.

Et hav av referanser

Sammen med produsent Thomas Eriksen har han laget et lydbilde som ligger og dupper i et hav av referanser. Fistelmoro og frekkastekster er hentet fra Prince. Glade neonfargede keybordsekvenser er rappet direkte fra Outkasts «Hey Ya!»-periode. Og av til vipper han over i et slags a-ha/Depeche Mode/Talk Talk-land, før han i øyeblikket etter kaster seg over Martika og hennes «Toy Soldiers». Det er åttitallsnostalgi på sitt beste, kombinert med hyperfengende vers på låter som «Alphabet Love» og «Hand Me Down».

Noen ganger kan den hyperaktive syngerappingen og de insisterende rytmene bli litt vel enerverende.

Uten pustepauser

Plata hadde hatt godt av et par pustepauser, men det fjerner ikke det faktum at den sildrende synthåpningen og Def Leppard-aktige gitarene på «Get Along» gjør den til den beste kjærlighetserklæringen i nyere norsk musikkhistorie.