Neoromantikere?

Prinsesse Märtha Louises og Ari Behns Fra hjerte til hjerte er en tidsriktig, neo-romantisk dannelsesbok som kan vise vei for andre, skriver Eli N. Aga.

ER ANGREPENE PÅ prinsesse Märtha Louises og Ari Behns bok Fra hjerte til hjerte en siste krampetrekning fra den «ironiske generasjonen» overfor en mer romantisk og religiøst inspirert trend som brer seg i befolkningen, og har kritikerne i sin irritasjon oversett forfatterparets klare dannelsesprosjekt? Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn har måttet tåle mye kritikk for sin bryllupsbok. Jeg mener at anmelderne har oversett eller feiltolket viktige sider ved boka.

ROSA: Flere kritikere har reagert på bokas rosa omslag. Rosa regnes som selve den romantiske klisjéfargen, og har fått betegnelsen «harry» av en generasjon som har hatt rasjonalitet og modernisme som sitt største ideal. Dagbladets kritiker hisser seg opp og skriver i sin anmeldelse: «..alt innbundet i så smakløs sjokkrosa at man blir republikaner av pur forskrekkelse». (Bentzrud, 8/10-2002)

Jeg ser på forfatterparets bruk av rosa som et bevisst forsøk fra deres side på å markere et brudd med den gjeldende oppfatningen, og å skape et nytt innhold i gamle, romantiske verdier. Et nytt syn på fargenes betydning var også et viktig trekk ved romantikkens kunst, bl. a. representert gjennom Goethes nye fargelære.

Et annet trekk ved den tyske romantikken var svermeriet for middelalderens livsoppfatning og religiøsitet. Brudeparets valg av en gotisk bokstav ved begynnelsen av hvert kapittel alluderer til den mystiske middelalderen og gir det visuelle uttrykket et historisk preg. Samtidig gir bokstaven assosiasjoner til gamle, håndskrevne religiøse skrifter.

DIDAKTISKE FORTELLINGER: Prinsesse Märtha Louise har skrevet en prosalyrisk tekst med innlagte små bruddstykker fra bl.a. Sigrid Undseths Kristin Lavransdatter , sitater fra Bibelen, og til og med et egendiktet eventyr. Prinsessen lar et troll som vil røve henne dukke opp i skogen. Redd utbryter hun: «Å Gud hjelpe meg, hva gjør vi nå, da?» (..) «Gjem deg i pilgrimsprest Kjells skygge», sa du. «Så skal jeg løpe føre og avlede ham, for jeg har jo pilgrimsstaven». (s.28)

Her må den kommende ektemann opptre som en Espen Askeladd for å redde sin prinsesse. Samtidig har dette eventyret religiøse trekk som knytter det til middelalderens ridder-roman-tradisjon. Denne dobbeltheten spiller også på Ari Behns rolle i den virkelige reisen som det forelskede paret er deltakere i. Han kommer fra folket, og kan dermed ikke være en ekte romantisk helt i middelaldersk forstand.

Jürgen Habermas skriver i sin bok Borgerlig offentlighet, dens fremvekst og forfall (1991), at utfoldelsen av en representativ offentlighet ved hoffene i høymiddelalderen var knyttet til en streng kodeks for edel atferd, da særlig utkrystallisert i hoffenes dydssystemer som måtte kunne framstilles offentlig, for eksempel ved turneringer. Selve deres fødsel som adelsmenn sikret dem utdannelsen og den kultiverte framtreden som gjorde dem skikket til å fremheves i den offentlige sfæren.

I PRINSESSENS fortelling får Ari rollen som Askeladd, riktignok med religiøs dannelse, som må bevise for sin prinsesse at han er verdig å delta i en slags representativ offentlighet.

Middelalderens forfattere kunne godt blande realisme og fantasi for å nå et høyere mål om å utbre dannelse og høvisk oppførsel til det lesende publikum. Jeg mener at prinsesse Märtha Louise også har et slikt høyere mål med sin beskrivelse av pilgrimsvandringen. Hun er en kulturformidler med et dannelsesprosjekt.

Ari Behns bidrag har også tydelige didaktiske trekk. Han forteller om kongesagaene, om Nidarosdomens historie og om skulpturer i kirken. Videre følger hans betraktninger rundt pilgrimsvandringen. Det virker nesten som om han utdanner seg selv og leseren samtidig.

ROMANTISK FORM: Prinsessen snakker om byens «forbannelse» og travelhet, i motsetning til naturens skjønnhet og ro. Hun ønsker å bli ett med naturen og å ta del i dens takt. Hun hengir seg i den grad til naturens og religionens mystikk at hun innbiller seg at hun blir fylt av lys og blir en lysfontene. Hun går forbi hobbitt-hus og treffer Gandalv, magikeren. Hun besjeler naturen og hun ser trærne danne gotiske buer mot himmelen. Framme i kirken føler hun at hun er ..«en del av helligdommen», og «...renset og vår-ren.» (s. 59)

Brudgommen er ikke mindre romantisk i sin språkbruk. Hans liljemetafor og bruken av en havhest som ledemotiv er som hentet ut av et romantisk manifest. I deler av teksten mener jeg at han i likhet med prinsessen med sin lysmetafor prøver å nærme seg det sublime: «En natt i Sahara så jeg en hvit lilje, og hvite liljer er en umulighet i ørkener». (s. 153)

Bokens to personlige tekster er formet som en dialog. Hun henvender seg til ham gjennom et: «Du, min tilkommende», og han svarer henne litt mer indirekte i sin tekst. Han virker litt blygere i sin henvendelse til henne enn hun er til ham. Hun er prinsessen som kan gi av seg selv uten å være redd for å miste sin posisjon som opphøyd. Han er folkets representant som må bevise at han er henne verdig ved å være på en åndelig dannelsesferd og skrive sublimt om høyverdige tema. Han kaller henne for «Kongsdatteren»

( s. 145) og «kvinnen som for meg er den eneste ene»(s.154).

INTIMITETSTYRANNIET: Robert Sennet sier i sin bok Intimitetstyranniet Intimitetstyrraniet er en oversettelse av 4. del av Sennetts The Fall of Public Man (1977) at medienes søkelys og økende makt har gjort at dagens offentlige personer har mistet muligheten til å gjemme seg bak et skjold av normer og regler som tidligere gjaldt for oppførsel idet offentlige rom. I stedet må han/hun vrenge sin sjel på TV og vise sin personlighet nakent for folket, helst med litt snørr og tårer attåt, for å bli gjenvalgt eller å få sympati. Märtha og Ari har blitt beskyldt for å vise tårer og kjærlighet for det norske folk for å få sympati for sine valg. Jeg oppfatter at de har vist fram positive følelser som er tilpasset et sett med romantiske konvensjoner som tidligere var forbundet med det opphøyde. Man kan spørre seg om de ved å skrive denne boken med eksempelfortellinger prøver å gjenopprette regler for høvisk oppførsel som vil kunne tillate dem å leve i en slags moderne offentlighet?

Inger Bentzrud skriver i sin anmeldelse av Fra hjerte til hjerte i Dagbladet at: «Vi har å gjøre med en postmoderne utgivelse rystet sammen av kvasireligiøse anskuelser, høystemte klisjeer, folkeeventyr, turistbrosjyre og kongelige selvbilder(...)

JEG MENER at disse trekkene ikke er postmoderne, men romantiske. Postmodernistene tok riktignok i bruk historiske former og klisjéer, spesielt innen arkitektur, men på en fragmentarisk måte og med en kjølig distanse til de historiske forbildene. De postmodernistiske forfatterne er først og fremst kjennetegnet ved en oppløsning av normer, og med et ironisk eller lekende forhold til fortid og nåtid. Jeg mener at boka Fra hjerte til hjerte er helt uten ironi og viser ekte følt religiøsitet og høystemthet. Siden vi lever i en moderne tid, vil jeg kalle boka neo-romantisk.

I et debattinnlegg i Dagbladet publisert den 3/1-2002, lanserte jeg for første gang begrepet neo-romantikk om den rådende tidsånden. Jeg vil definere neo-romantikken som en bevegelse som inkorporerer en lengsel etter eventyr og mystikk, etter religiøsitet og en dypere mening med livet, men samtidig med et innebygd ønske om å gå tilbake og søke i historien etter verdier som har gått tapt, for så å forsøke å gjeninnføre en slags estetikk eller dannelse som kan hjelpe menneskene til å finne en vei igjennom denne labyrinten av et moderne liv.

ARI BEHN SKRIVER: Vi mente begge at det å søke ut og vandre mot noe som er større enn oss selv, er en pusteøvelse for sinnet. Det rydder plass til ny, livskraftig vekst som fortrenger ugress. Det river demninger for oppsamlet smerte og beveger stillestående vann. (s. 145).

I vår utrygge tid framstår Prinsesse Märtha Louises og Ari Behns Fra hjerte til hjerte etter min mening som en tidsriktig, neo-romantisk dannelsesbok som kan vise vei for andre.