UFRAMKOMMELIG: Tre år gamle Ajash bæres bort av en nepalesisk soldat etter å ha blitt reddet i en landsby nær Chautara,, som mistet veiforbindelsen i jordskjelvet. Hjelpen når ikke fram til mange av ofrene på landsbygda. Foto: REUTERS / Scanpix / Olivia Harris
UFRAMKOMMELIG: Tre år gamle Ajash bæres bort av en nepalesisk soldat etter å ha blitt reddet i en landsby nær Chautara,, som mistet veiforbindelsen i jordskjelvet. Hjelpen når ikke fram til mange av ofrene på landsbygda. Foto: REUTERS / Scanpix / Olivia HarrisVis mer

Nepal tømmes for blod

Til tross for at landet fra naturens side ligger særlig utsatt til for jordskjelv, er Nepal hjelpeløst dårlig rustet til å håndtere følgene av de voldsomme naturkreftene.

Kommentar

Det er en brutal ironi: Uka før det store skjelvet 25. april var internasjonale eksperter på jordskjelv samlet i den nepalesiske hovedstaden, Kathmandu, en av de mest utsatte byene i verden, for å drøfte evnen til å tåle jordskjelv. Et samfunns evne til å tåle et skjelv, håndtere følgene og komme seg på beina igjen etterpå har med mange ulike forhold å gjøre.

De ville og bratte fjellene og dalene i Himalaya, hvor Nepal ligger klemt mellom Kina og India, kan man ikke gjøre noe med. Det dreier seg om hvordan menneskene tilpasser seg naturen. Tåleevnen har delvis med motstandsdyktige bygninger å gjøre, men også med politiske, økonomiske og sosiale ferdigheter. Det dreier seg om evne til politisk krisehåndtering, samarbeidsevnen myndighetene imellom fra fjerne landsbyer til regjering, veinett, flyplasser, telenett, sykehusvesen og andre nødetater. Jordskjelvet utfordrer hele samfunnets beredskap.

Nepal har levd mindre enn ti år i fred og med demokrati, etter ti års borgerkrig, etter et massemord innad i kongefamilien og kongedømmets fall, og holder fremdeles på med å skrive en ny grunnlov. Landet mangler sårt omtrent alt som skal til for å nogenlunde bra håndtere så voldsomme naturskader.

Den utenlandske hjelpen, der de to mektige naboene, KIna og India, har gått i spissen, er ikke bare høyst nødvendig, men samtidig uhyre vanskelig å samordne. Landets eneste internasjonale flyplass i Kathmandu er ikke overraskende en flaskehals for nødhjelp, den var jo aldri utbygd for dette. Men mye vanskeligere er det å hjelpe folk i fjerne landsbyer som bare kan nås til fots, med veier som utsettes for jordskred og hvor biler stadig kjører seg fast i gjørma, i en natur som er like vakker som fiendtlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nepal er både verdens sekstende fattigste land og et Shangri-La i drømmene til rike fjellklatrere som skal toppe livet med å klatre opp på Everest. Nå er gapet mellom de to bildene grelt. Leserne av enkelte aviser kunne tro at den virkelig dramatiske historien er hvordan fjellklatrere som var rammet av snøras, ble reddet, ikke hva som skjer med de som bor i de verst rammede landsbyene og ennå ikke har fått noen hjelp.

Nepal gjennomlevde en blodig borgerkrig som kostet mer enn 12 000 menneskeliv fra 1996 til 2006. Maoistene i Nepals Kommunistiske Parti ville med våpen i hånd velte kongedømmet og innføre en folkerepublikk.

Mens borgerkrigen pågikk skjedde det et blodbad i kongepalasset. 1. juni 2001 ble kong Birendra, dronning Aiswarya og sju andre medlemmer av familien drept. Morderen var angivelig kronprins Dipendra, som tok sitt eget liv og døde tre dager seinere. Men ikke alle nepalesere tror på dette.

Gyanendra, broren til Birendra, overtok som konge. 1. februar 2005 avsatte kongen landets regjering og tok eneveldig makt. Han skulle knuse opprørerne, men det endte i en låst stillingskrig. Et folkelig opprør for demokrati tvang kongen til å bøye seg i 2006, og han måtte sammenkalle parlamentet igjen.

Maoistene erklærte ensidig våpenhvile og ba om frie valg. Det endte i en fredsavtale om valg til grunnlovgivende forsamling. Maoistene la ned våpnene og gikk inn i fredelig politikk. Valget fant sted i mai 2008, og maoistene endte som det største partiet.

Samme år opphørte Nepal å være det eneste hinduistiske monarkiet i verden, som hadde vart i 240 år. Av de 601 folkevalgte, hvorav 220 maoister, var det bare fire tilhengere av kongedømmet. Gyanendra fikk to uker på seg til å flytte ut av kongepalasset, som ble omgjort til museum. Han og familien fikk lov til å bo i landet som vanlige borgere, mot å lyde landets lover og betale skatt. 60 år gamle Gyanendra ba imidlertid sine astrologer om å finne den rette dagen for utflytting.

Men parlamentet ble ikke ferdige med å skrive ny grunnlov i tide, så i 2013 var det valg på ny grunnlovsgivende forsamling. Arbeidet er ennå ikke ferdig. På tross av politiske spenninger og regjeringsskifter har det gått fredelig for seg, og landet har gjort en viss framgang.

Likevel, med denne bakgrunnen er landets myndigheter langtfra i stand til å kunne håndtere et jordskjelv av det omfanget som rammet fjellandet 25. april.

Økonomisk og demografisk er det fattige landet utsatt for rein «årelating». Hver dag har rundt 1500 nepalesere mellom 20 og 30 år forlatt landet fra flyplassen i Kathmandu for å arbeide i Midtøsten, Malaysia eller Sør-Korea. Ikke engang Filippinene, hvor ti prosent av arbeidsstyrken har utvandret, har opplevd noe liknende. Verst av alt er det med alle de unge kvinnene som utvandrer.

De er helt uforberedt på hva som møter dem. De er ofte analfabeter. Som bygningsarbeidere eller hushjelper har de aldri sett moderne verktøy, støvsugere eller kjøkkenutstyr. De ødelegger tingene og straffes med grov vold av sine arbeidsgivere. Voldtekt av jentene skjer ofte, sier frivillige organisasjoner og FN. Mange er traumatisert når de kommer tilbake.

Fire til fem kommer hver dag tilbake til flyplassen i Kathmandu i kister. Nesten alltid heter det «død etter hjertestans» offisielt, til tross for deres unge alder. De har aldri blitt obdusert. Er det skjulte arbeidsulykker og arbeidsgivere som vil unngå å betale erstatning til familien? spør de frivillige organisasjonene som arbeider for dem.

På to år døde rundt 500 nepalesiske arbeidere under bygging av anleggene til verdensmesterskapet i fotball i Qatar i 2022, avslørte avisa The Guardian i 2013. I Nepal vakte det lite oppsikt.

Dette er noe helt annet enn det de mange rekrutteringsagentene forteller dem, når de får dem til å undertegne arbeidskontrakter som de ikke kan lese. De lokker med gratis bolig, som gjerne er et rom, kanskje på en byggeplass, der det skal sove et dusin mennesker i køyesenger, og opplæring på stedet. Med farlige, ukjente verktøy i hendene blir det mange ulykker.

Ungdommen fra Nepal har møtt noe som de fremmede kaller globalisering. Det er noe som når fram også til de landsbyene som mennesker bare kan nå til fots.

- Hvordan kan et land gå rundt etter å ha tapt 30 prosent av de mannlige innbyggerne og 60 prosent av de unge under 30 år? I tillegg kommer de utvandrende kvinnene som har fått et dramatisk omfang, spør og sier Kunda Dixit, redaktøren i avisa Nepali Times, til avisa Le Monde.

Etter tallrike meldinger om ulykker, mishandling, voldtekt og alskens andre overgrep vedtok Nepal  i 2012 et forbud for unge under 30 år mot å dra til landene rundt Persiabukta, hvor det er verst. Da ble det bare enda verre, særlig for kvinnene. Nå drar de unge ulovlig med tog til India, hvor de må skaffe seg falske papirer, og mange jenter ender i prostitusjon i ulike land.

På landsbygda er det mange steder tomt for menn som kan håndtere de døde; kvinnene bør ikke røre dem. De må vente til de får tak i noen menn, før de kan ta farvel med de omkomne.

Nepal blør, i ruinene etter jordskjelvet og i tapet av de unge som skulle bygge landet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook