Nerd-o-rama

Med «Generasjon X» fikk Douglas Coupland status som generasjonstalsmann og tidsåndens talerør. Det ryktet lever han ikke helt opp til i romanen «JPod».

• Les dagens litteraturanmeldelser

BOK:
Avisa The Guardians elektroniske lesere kåret i fjor Douglas Couplands roman «Microserfs» (1995) til verdens tiende beste nerdebok. Nå må nerdene igjen konsentrere seg over tastaturene sine, og straks google fram en nettbokhandel: Couplands nye roman «JPod» markedsføres som «Microserfs» for Googles tidsalder.

Tidsåndens talerør

Etter debutromanen «Generation X» (1991) ble Coupland innlemmet i den lille gruppen forfattere med renommé som tidsåndens talerør. Det er en status Coupland deler med New York-forfattere som Bret Easton Ellis og Jay McInerney, som begge debuterte noen år tidligere. Men der Ellis og McInerney har foretrukket å skildre livene til glamorøs og tilsynelatende vellykket storbyungdom med mørke hemmeligheter, har Coupland vært teknologiarbeidernes og nerdenes kronikør.

I «JPod», hans tiende skjønnlitterære bok, er den snart 30 år gamle hovedpersonen og jeg-fortelleren Ethan Jarlewski typisk nok dataspillutvikler i et stort firma i Couplands kanadiske hjemby Vancouver. Han fordriver dagene med å anstrenge seg for å arbeide så lite som mulig. I stedet finner han på alskens pussige leker, lister og konkurranser i selskap med sine plagede og like lite motiverte medarbeidere i JPod, et område på arbeidsplassen der seks unge ansatte sitter sammen på grunn av at de alle har etternavn som slutter på J. De konkurrerer for eksempel om å skrive det beste sjekkebrevet til Ronald McDonald, eller diskuterer den fallerte tv-serien «Melrose Place», og samtalene dem imellom er blant bokas kvikkeste stunder. Arbeidslysten øker først når de sammen begynner å jobbe for å sabotere et nytt fantasyspill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pussig persongalleri

Privat er Ethan belastet med et meget ukonvensjonelt foreldrepar. Hans mor dyrker cannabis og sender en av Ethans langt yngre sjefer ut i kinesisk slaveri og heroinavhengighet etter at han uten hell har beilet til henne. Isteden forlater hun etter hvert Ethans far til for-del for et lesbekollektiv ledet av Freedom, moren til en annen av sønnens kolleger, John Doe. Doe har tatt gjennomsnittsnavnet etter å ha vokst opp blant lesbiske kvinner som nektet ham både tv, Coca-Cola og bruk av store bokstaver (fordi de er hierarkiske). Faren til Ethan er en mislykket filmstatist som bruker kreftene sine på selskapsdans mens han forgjeves venter på en rolle der han får snakke. Ethans bror, Greg, er en eiendomsspekulant med tvilsomme bånd til menneskesmuglende asiatisk mafia.

I dette merkverdige universet dukker også en forfatter ved navn Douglas Coupland opp.

Han er en usympatisk skikkelse som utnytter en kritisk situasjon på den kinesiske landsbygda til å true til seg hovedpersonens datamaskin, som inneholder mye av bokas historie. Første replikk i romanen er «Å Gud. Jeg føler meg som en flyktning fra en Douglas Coupland-roman». Også Bret Easton Ellis brukte en fiktiv utgave av seg selv i sin siste roman. Men metagrepet føles mer irriterende og koketterende enn vellykket.

 Å LEVE ER Å GOOGLE: Douglas Couplands bøker har ofte vært en slags populærsosiologi anrettet som generasjonsromaner. Denne gang er boka for lang. Foto: SCANPIX/REUTERS
Å LEVE ER Å GOOGLE: Douglas Couplands bøker har ofte vært en slags populærsosiologi anrettet som generasjonsromaner. Denne gang er boka for lang. Foto: SCANPIX/REUTERS Vis mer

Merkevarer

«JPod» framstår i det hele tatt ofte som en litt slitsom tålmodighetsprøve som, riktig morsomme partier til tross, har lite nytt å melde.

Typegalleriet er fargerikt, replikkene ikke sjelden festlige, men rørende eller virkelig interessante blir figurene aldri. Boka kretser rundt klassiske Coupland-temaer: Et mistrøstig arbeidsliv der teknologi og anonym makt gjør at enkeltmennesket mister kontroll over eget liv, mellomfornøyde unge voksne med en språklig bevissthet atskillig høyere enn årslønna.

I velkjent Coupland-ånd har massekultur og merkevarekapitalisme monopolisert et univers som like mye er virtuelt som «virkelig». «JPod» er full av referanser til McDonald\'s, IKEA, Samsonite, Simpsons og Bonnie Tyler. Som i «Microserfs» eksperimenterer forfatteren med typografi, og kinesiske skrifttegn, arbeidsregler, e-poster og endeløse bokstav- og tallkombinasjoner fyller side etter side. Poenget synes mildt sagt ikke alltid klart. Men det kjennes i det minste ofte som en leselettelse i ei bok som - den heller tynne historien tatt i betraktning - er atskillige sider for lang.

Som observatør og samtidsdiagnostiker kan Coupland fortsatt være underholdende og treffsikker. Men et omdømme som tidsånds- og generasjonstalsmann skaper stor fallhøyde. Veldig frisk føles «JPod» aldri.

• Les dagens litteraturanmeldelser