FELLES INTERESSER: Helge Sten (t.v.) og John Paul Jones fant hverandre gjennom en forkjærlighet for improvisasjon og musikkprogrammering. Da samarbeidet begynte, måtte Jones sette seg ned med gamle Helge Sten-utgivelser, for å bli kjent med en musiker han ikke visste noe om.

Foto: Marianne Wie
FELLES INTERESSER: Helge Sten (t.v.) og John Paul Jones fant hverandre gjennom en forkjærlighet for improvisasjon og musikkprogrammering. Da samarbeidet begynte, måtte Jones sette seg ned med gamle Helge Sten-utgivelser, for å bli kjent med en musiker han ikke visste noe om. Foto: Marianne WieVis mer

Nerdenes hevn

I Minibus Pimps har Led Zeppelins John Paul Jones og den norske støynestoren Helge Sten funnet en felles lidenskap — et dataprogram ved navn Kyma.

Meninger

IDEER: Det begynte på Kristiansands festival for såkalt «live remiksing», Punkt, høsten 2010. Kvelden før han skal framføre musikk skrevet til Merce Cunninghams danseforestilling «Nearly Ninety», står multiinstrumentalist, komponist og rockelegende John Paul Jones på en fest, idet han kjenner noen prikke ham på skulderen. Det er Arve Henriksen fra den norske, improviserende støyjazztrioen Supersilent.

- Vi spiller etter deg i morgen, sier han.
- Vil du være med?
- Tja, hvorfor ikke? Hva driver dere med?
- Det snakker vi ikke om.

Den holdningen fristet Jones nok til å plugge i bassen sin, og bli en del av det Jazzwise Magazine seinere kåret til en av årets 25 beste jazzkonserter. Det ble også første gang han fant tonen med Supersilents «lydvirus»-mann Helge Sten.

Tre og et halvt år seinere sitter Jones og Sten på en privat klubb i Londons Notting Hill, og forteller om plata de to har laget sammen. «Cloud To Ground», som utgis på selskapet til Stens ektefelle Susanna Wallumrød, SusannaSonata, er et resultat av opptak fra tre års sporadisk konsertvirksomhet. Etter Supersilent-konserten klarte nemlig ikke nordmannen å styre nysgjerrigheten, og måtte spørre Jones om datasystemet han brukte. Året etter var det de to som opptrådte på Punkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tenkte det ville være spennende å se hvordan det hørtes ut når vi begge hadde samme system, forklarer Sten.

Dermed var Minibus Pimps født.

På «Cloud To Ground» er liveopptakene strammet sammen til en halvtimes utgivelse, bestående av mørke, stemningsfulle lydlandskaper som ruller, suser, skjærer og snor seg av gårde, i «Black Aurora»s tilfelle over nesten 16 minutter. Instrumenter som gitar og orgel kan skimtes, men innhyllet i tykke, durende tepper.

Musikken er ifølge Sten halvveis improvisert, og halvveis komponert. Med ulike instrumenter som katalysator, i hans tilfelle oftest en gitar, kjøres lyden gjennom Kyma-systemet, der forhåndsprogrammeringen skaper rammeverket for låta. Selve komposisjonen foregår altså i programmeringen, forklarer Jones.

- Det vi gjør er å velge ulike prosesser, som respons eller som utgangspunkt for en idé du føler er passende der og da. Men når du først har valgt den, står du fritt til å utforske - og til å feile. Det er vel kanskje det dette handler om: Frihet til å feile.

- Er dere redde for at ting ikke skal fungere når dere går på scenen?

- Redde? Nei. Du vet at noe ikke kommer til å fungere. Det er det som er det morsomme. I all improvisert musikk er noen av de mest interessante øyeblikkene de hvor du merker at du leter rundt etter hva som vil fungere.

- Det tvinger deg til å ta en annen retning, utdyper Sten.

- Forhåpentlig er de punktene hvor det bryter sammen veldig kortvarige, og hvis du så kan få til noe spennende vil det ikke virke som en feil.

Enn så lenge har de to jobbet side om side med hver sin datamaskin. Men det tennes et lys i Jones' øyne når han begynner å snakke om muligheten for å koble dem opp mot hverandre.

- Jeg har tenkt på det en stund. Det hadde vært fantastisk om vi kunne koblet dem fysisk sammen, så vi kan påvirke hva den andre gjør.

- Spenne bein på hverandre?

- Nettopp! Forhåpentligvis til det gode.

Mens Helge Sten har et navn trygt etablert innen støy og improvisasjon, er makkeren hans av et litt annet format. Som en av grunnleggerne av Led Zeppelin er hans tidlige virke meislet inn i rockhistorien, og for de aller fleste er det denne sjangeren han forbindes med. Men Jones begynte å eksperimentere med datagenerert musikk allerede på 70-tallet, og Kyma-systemet har han brukt siden rundt 1990. Han har gitt ut eksperimentell musikk både på egen hånd og i samarbeid med Diamanda Galás, men også bidratt på de to siste albumene til bluesartisten Seasick Steve. Blant instrumentene Jones trakterer - foruten bass og keyboard - er harpe, mandolin, ukulele, gitar, sitar, saksofon, fløyte, cello og fiolin. Nettopp friheten til å kunne veksle mellom musikalske uttrykk er viktig for ham, forteller han.

- Jeg har nettopp kommet hjem fra turné med Dave Rawlings og Gillian Welch, hvilket innebar at jeg gikk på scenen med en mandolin og sto bak en mikrofon. Det høres kanskje rart ut, men det påvirker hva jeg gjør med Minibus Pimps, og motsatt. Alt henger sammen.

- Det er påfallende at dere begge hele tiden har søkt nye folk å samarbeide med.

- Jeg synes det er det mest interessante med musikk, sier Sten.

- Å hele tiden strekke seg videre, bevege seg rundt og møte noen som er helt unik og spennende, og så gjøre noe du aldri kunne forestilt deg. Det er så utrolig mye mer interessant enn bare å spille de samme låtene i 20-30-40 år.

Da Minibus Pimps-samarbeidet begynte, måtte John Paul Jones sette seg ned med gamle Helge Sten-utgivelser for å bli kjent med en musiker han inntil da ikke visste noe om. For Sten forholdt deg seg annerledes. Ikke bare var han gammel Zeppelin-fan, han hadde også fulgt Jones' soloarbeid, og var til stede da han spilte med Diamanda Galás på Sentrum Scene i 1994. Men fan-taktene ristet han raskt av seg.

- Når du starter et samarbeid, går det veldig fort over til å handle om musikken. Hele Zeppelin-historien hører på en måte til i et parallelt univers. Det skjedde, og skjer på sett og vis fortsatt, men det er ikke sunt å rote det inn i det vi holder på med. Det var utrolig gøy å møte ham på Punkt og å spille med ham, men derfra og ut er det bare noe helt annet.

- Selv for meg er Zeppelin er parallelt univers, flirer Jones.

- Til og med da det holdt på. Det må det være, ellers blir du bare sugd inn, og det blir du gal av.

I 2007 spilte de tre gjenlevende Led Zeppelin-medlemmene - Jones, Jimmy Page og Robert Plant - sin første og eneste fullengdes gjenforeningskonsert siden trommeslageren John Bonhams død i 1980, med hans sønn Jason på trommer. I årevis hadde publikum og arrangører tryglet og bedt, uten hell. Ifølge Guinness rekordbok ble det foretatt 20 millioner forsøk på å kjøpe billetter. Forventningene var mildt sagt høye.

- Vi la utrolig mye arbeid i den konserten, forteller Jones.

- Vi var nødt til å spille som om vi hadde vært på turné fram til den, ikke som om vi ikke hadde spilt sammen på 20 år, eller hva det var. Og det ble en interessant opplevelse, jeg syns det var bra. Men det hadde vært gøy å kunne fortsette, når vi først hadde lagt så mye arbeid i det. Jeg husker jeg spilte noe på keyboardet og tenkte «sånn skal jeg ikke gjøre det i morgen kveld». Men så var det ikke noe i morgen kveld.

- Var det trist?

- Det var det det var, sier Jones med et skuldertrekk.

- Men ja, det var litt synd. For vi hadde jobbet mye.

Det var vokalist Robert Plant som satte ned foten for videre spilling. Selv om han i fjor vinter uttalte at en gjenforening var opp til Page og Jones, rister Jones bare på hodet.

- Det er det det er.

For Minibus Pimps, derimot, er saken en annen. De spiller kanskje ikke så ofte, men har ingen planer om å avslutte samarbeidet. Og for hver ny konsert, oppstår det ny musikk.

• «Cloud To Ground» slippes fredag.