Nerdenes hevn

Chemical Brothers' forsøk på å innta Oslo Spektrum strandet ved første tomme billettluke, men nerdene fikk sin hevn da de foretok en fysisk og psykisk grisebanking av lille Rockefeller seint i går kveld.

Det er påkjenninger som dette man ikke vil være foruten.

Først bergtas man av et frihetspsykedelisk mantra. Så gliser man fett av superstjerne-dj-ene som lager stadionrock i et klubblokale. Deretter lar man seg skake av en høy, hissende og bombastisk teppebombing av sanseapparatet. Før man filtrert og penetrert flater ut med en kakofoni av utspekulert bulldosertekno gjallende i øregangene.

Energistinn kåtskap

Ved en skjebnens ironi gjør Red Hot Chili Peppers en ussel og fargeløs klubbkonsert i Spektrum den ene uka, mens Chemical Brothers leverer et stadionshow av futuristiske dimensjoner den neste uka.

I massespredningens navn understreker flyttingen av Chemical Brothers' konsert fra Spektrum til langt mindre Rockefeller, at teknoens big beat-bølge ikke helt har klart å bli den nye rocken slik man spådde for noen år siden.

Man undres over dette faktum, fordi det i Chemical Brothers' musikk ligger all den eksplosive kraft, livsnødvendige utbrytertrang, energistinne kåtskap og ustyrlige energi som kjennetegner rock med universell gjennomslagskraft. Årsakene kan ligge i den totale kompromissløsheten. Eller det kan være mangelen på kommuniserende elementer og identitetsskapende evner i den ofte kjølige og tekstløse musikken.

Supersonisk

Men klyver man inn i Ed Simons og Tom Rowlands' supersoniske rutsjebane - slik man hadde mulighet til på Rockefeller i går aften - tilbys man eskapisme på første klasse. Hverdagens slagg rant i strie strømmer ut av Torggata bad idet Chemical Brothers tirret og pirret sitt publikum med en nådeløs totalopplevelse av lyd og bilder.

Det er makt i de knotteskruende hender. Så stor makt at spørsmål om scenekarisma, toveiskommunikasjon og real livegehalt blir irrelevante.

Man opplever stunder der Ed og Tom roter seg vekk i ufokusert lydskvalder og der de - av alle ting - klarer å tone ned sin evige gulvvinner «Brothers Gonna Work It Out». Men man bryr seg knappest. For når Chemical Brothers frister med den dypeste bass, den mest funky rytme og de mest syrete svalestup, da er man rede til å gi seg jaget, suggesjonen og øyeblikkstrippen i vold, uten at noen form for returbillett føles nødvendig.

Ed og Tom ser ut som to forskrudde laboratorieassistenter med mål om å kontrollere en ubefestet ungdomsgenerasjon, der de hvileløst svirrer rundt mellom sine bokser oppe på scenen. På sitt beste lager de samtidsrock som både er skremmende effektiv og ekstremt underholdende.