Nerdrums martyr - Richters ofre

På nesten alle måter skiller Astrup Fearnley Museets aktuelle utstiller - Gerhard Richter - seg fra forgjengeren Odd Nerdrum. Likevel er det ett tema - Baader-Meinhof-banden - som forbinder de to så vesensforskjellige malerne. Selv om innfallsvinkel og innstilling er totalt ulik i deres «historiemalerier» med referanser til den tyske terrorismens 70-tall.

  • Mens Nerdrums ego-projiserende og teatralske martyrscene «Mordet på Andreas Baader» hang som et lys-dunkelt oppspill i det olivengrønne til hans retrospektive mønstring, mangler dessverre den sorgtunge dramatikken fra Richters kvelende grå billedsyklus «18. oktober 1977» på dennes utstilling. De 15 maleriene fra 1988 - som Museum of Modern Art i New York har langtidsdeponert hos søsterinstitusjonen i Frankfurt - lot seg neppe låne ut, etter at Norden ble tilgodesett med dette hovedverket på Moderna Museets omfattende Richter-presentasjon for snart fem år siden.
  • Fotografier var som alltid Richters billedmessige basis for denne serien om Rote Armee Fraktion (RAF), og mesteparten av det visuelle råmaterialet - som han valgte ut etter årelang innsamling og blant 100-talls eksempler - er uskarpe politifotos av de levende og døde terroristene fra Stammheim-fengslet. I et intervju fra 1989 sier maleren at det var helt utenkelig å «oppfinne» et slikt motiv, slik klassiske kunstnere kunne. Det framgår av samtalen at Richter kjente Nerdrums («en nordmanns») gammelmesterlige versjon fra 1977 som ble stilt ut i Tyskland på 80-tallet, og han fant denne løsningen «like tåpelig» som den daværende DDR-maleren Werner Tübkes manieristisk-influerte allegorier med politisk innhold.
  • Richters reaksjon har delvis sammenheng med malerens forhold til fotografiet, som han både betegner som «nesten natur» i vår tid - og like grunnleggende for sitt maleri som tegningen hos Rembrandt og Veermers Camera Obscura . Politifotografiene av «de trolig selvmyrdete» RAF-medlemmene ble i det malte mediet forskjøvet fra effekten av det brutale krim-foto ( et ønskesyn for tysk opinion på 70-tallet). Richter laget ingen martyrmyte, men et billedmessig memento for det destruktive potensialet i en ideologi - og ladet med et dødens alvor som kan stemme til både ettertanke og empati.