Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nervepirrende novelledebut

Mari Andreassen ble denne uka nominert til Brageprisen for debutboka si.

LOVENDE DEBUT: Mari Andreassen har gått på forfatterstudiet i Tromsø og debuterer med den nervepirrende novellesamlingen "Hvor lenge varer vi". Her møter vi litt uforutsigbare folk i krevende situasjoner og uavklarte relasjoner. Foto: Cappelen damm
LOVENDE DEBUT: Mari Andreassen har gått på forfatterstudiet i Tromsø og debuterer med den nervepirrende novellesamlingen "Hvor lenge varer vi". Her møter vi litt uforutsigbare folk i krevende situasjoner og uavklarte relasjoner. Foto: Cappelen damm Vis mer

«- Vi kommer til å flytte rundt på de bildene så lenge vi varer, sier Hanne». Så lenge vi varer. Budskapet fra kona går ikke upåaktet hen hos jeget i novellen «Uten hansker». I setningen ligger, om ikke en iskald trussel, så i alle fall en foruroligende kjensgjerning. Han kan bli forlatt.

Det foruroligende og uavklarte en bærebjelke i Mari Andreassen novelledebut «Hvor lenge varer vi». I samlingens syv fortellinger møter vi personer som har mistet eller står i fare for å miste noen - en kjæreste, en ektefelle, et barn. Ofte beveger de seg i en emosjonell randsone. Det gjør dem uforutsigbare. Hva som helst kan skje.

Illevarslende

Åpningsnovellen «Zero» er blant samlingens mest skjematiske, skjønt ikke dårlig. Her følger vi assistenten som bryter rutiner når han passer en av skolens spesialelever. Atmosfæren her er, som ofte hos Andreassen, guffen. Mye antydes, lite avklares. I de andre novellene møter vi tvangsvaskeren som vemmes over konas urenslighet, frisøren som treffer igjen en problematisk skikkelse fra barndommen, og moren som trekker den lille sønnen med på telttur, etter en kritisk fredag med ektefellen. Hun står i fare for å miste både mann og sønn, og novellen er stressende å lese.

I enkelte av novellene er sporene som skal signalisere det illevarslende opplagte. Best er Andreassen når hun frigjør seg litt fra faste strukturer som ytre handling, kronologi osv. Det gjør hun i novellen om frisøren og særlig i «Han har gitt seg selv sommeren», som skiller seg ut. Her sørger en mann over tapt kjærlighet. Det skjer det ikke all verden; han dyrker squash og opplever noen korte menneskemøter. Vendepunktet kommer da han gjør et fremstøt ovenfor en ung, mannlig student. For å glemme. Novellen er ikke foruroligende som de andre, men sårere, videre og friere.

Mer poesi

Språket flyter fint og dialogene er gode. Bruken av «de» eller «dem» er ikke alltid riktig, og Andreassen velger også «gnidde» og «vridde» istedenfor «gned» og «vred». Dette er gjennomført og sier sånn sett ikke noe om de enkelte karakterene. En formulering som «De bydde på rødvin» har noe barnlig ved seg, og speiler ikke godt karakteren som uttaler den.

En glede ved språket er derimot plutselige poetiske formuleringene. De peker presist på emosjonene i relasjonene. Som i «Tausheten hans er en varm hånd på kinnet», eller da mannen med bakterieangst kjenner at vaskingen «etterlater seg et flatt, hvitt pusterom». Noen av besjelingene er også morsomme, som da nevnte hygiene-hysteriker «veksler blikk med søppelposene».

Å gi mer plass til slike overraskende sammenstillinger, vil være et pluss. Å ta seg større friheter i oppbygningen av novellene og dermed utvide fiksjonsrommet, likeså. «Hvor lenge varer vi» er en løfterik novelledebut om mennesker i krevende situasjoner. Om utenforskap, emosjonelle skrubbsår og skumlere skavanker.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media