Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nervepirrende uhygge

Skotten Peter May har skrevet nok en slående creepy krim fra de forblåste Ytre Hebridene.

ØYKRIM: Skotske Peter May har gjort suksess med sine krimbøker fra den forblåste øygruppen Ytre Hebridene. Foto: NTB SCANPIX / David Wilson/Rex Features
ØYKRIM: Skotske Peter May har gjort suksess med sine krimbøker fra den forblåste øygruppen Ytre Hebridene. Foto: NTB SCANPIX / David Wilson/Rex Features Vis mer

På øya Grosse Ile utenfor Canada finner du det største keltiske korset i verden. Det er reist til minne om fem tusen irske immigranter som døde på øya etter å ha flyktet fra ødelagte potetavlinger og hensynsløse landeiere i sitt lutfattige hjemland.

Også en rekke skotter døde på den umenneskelige karantene-øya, og Peter May har dedisert «Drapet på Entry Island» til minne om dem. På finurlig vis lar han den historiske hendelsen være en mulig årsak til et mord som begås over hundre og femti år senere.

Det er lagt til den isolerte, fiktive kanadiske øya Entry Island, 130 mil fra det kanadiske fastlandet. Der blir en styrtrik forretningsmann funnet knivstukket. Hans eksentriske kone Kirsty utpekes som den skyldige. Hun bedyrer sin uskyld, og politietterforskeren Sime Mackenzie blir sendt for å avhøre henne. Han får sjokk da han ser den vakre kvinnen, overbevist om at han har møtt henne tidligere. Mens hun blir svært opptatt av en ring han har på fingeren. Den er identisk med en brosje hun har arvet fra sin tipptippoldemor. Når hun skal finne fram brosjen, er den sporløst forsvunnet.

Drømmer fra fortida

Skotske Peter Mays står bak den prisbelønte og kritikerroste «Lewistrilogien» (2017-18), som etter min mening er den beste krim-serien som er utgitt på norsk de senere årene. Skotten har også blitt oversatt til norsk med den like fabelaktige «Coffin Road» (2019), og den noe svakere «Ualminnelige mennesker» (2019). Mays styrke er ikke kun å skrive krimmysterier som går gjennom marg og bein, men at han i tillegg lager skjønnlitteratur som ville klart seg uten et morderisk driv.

Et gjennomgangsmotiv hos May er øyfolk som bor på de Ytre Hebridene, der den forblåste vakre naturen, isvinden, ensomheten og fattigdommen er en integrert del av menneskeskildringene og plottet. Det gjelder også «Drapet på Entry Island», der deler av handlingen er lagt til Hebridene. Boka er en enkeltstående fortelling om politietterforskeren Sime. Han plages av søvnløshet etter at hans kone forlot ham to år tidligere. I de korte stundene han får av søvn, hjemsøkes han av drømmer som går hundreogfemti år tilbake i tid. De er bygget på hans bestemors opplesninger fra tipptippoldefarens dagbok. Forfaren vokser opp i lutfattige kår på Isle of Lewis på de Ytre Hebridene. Han forelsker seg i godseierens datter, Kirsty. Det, forstår vi raskt, blir en Romeo og Julie-aktig tragedie.

Uhyggelig

May gjør med andre ord det samme som veldig mange samtidsforfattere av underholdningsromaner. Han kryssklipper to historier, en fra nåtiden og en fra fortiden, som smelter sammen til én fortelling. Fortidshistorien er i seg selv en svært god historisk roman, med en overbevisende miljøskildring av mennesker som lever i et eksistensielt grenseland. Om et beinhardt liv på de forblåste øyene, om fattigdom, overgrep og sult. Om potetavlingen som svikter, og hensynsløse godseiere som jager folk fra hjemmene sine – de såkalte svarthusene - fordi jorda skal brukes til beite. Vi får også innblikk i livet til de lutfattige immigrantene som skaper seg et nytt liv i Canada. Det vil si. De få av dem som overlever tyfus, sult og kulde.

Nåtidshistorien er en mer tradisjonell krim. Sime er den eneste som tror Kirsty er uskyldig, men søvnmangel gjør at han etterhvert heller ikke stoler på seg selv. Med en nervepirrende uhyggelig stemning baker May inn til dels overnaturlige elementer og fiendtlige øyværinger, utroskap, drapsforsøk og forsvinninger. Avslutningen er, som i Mays bøker flest, både overraskende, creepy og dramatisk.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!