Nese for mord

Godt gjennomført tv-krim

Terning4 Norsk krimserie. Premiere på NRK 1 i kveld kl. 2130. TV: Det dreier seg mye om neseblod i denne tredje Lindell-filmatiseringen. Først begynner det å renne rødt fra nesen til Esther Synnøves bror, når han får vite at hun er død. Deretter får Cato Isaksens kollega en støvel i trynet når han forsøker å pågripe hovedmistenkte Johnny Svendsen, før Catos sønn blir banket neseblodig av en guttegjeng. Dessuten er det mye snørr og snufsing gjennom alle tre episodene.

På et mer metaforisk plan kan man spørre seg i hvilken grad vår helt, politietterforsker Cato Isaksen (Reidar Sørensen), har teft for mord? Selv skjønte jeg tegninga et par steg før Isaksen. Skal jeg da føle stolthet på egne vegne, eller sende klagemail til Unni Lindell?

Såheim stjeler showet

Men fram til klimaks er «Sørgekåpen» en rimelig godt gjennomført tv-krim. Thomas Kaiser, som har regissert en rekke episoder av «Hotel Cæsar» og «Fox Grønland», i tillegg til kinofilmene «Pelle Politibil» og «Mirakel», er en stødig håndverker med øye for små detaljer.

Skuespillerne er mer blanda drops. Fridtjov Såheim som den plagede Johnny, myrdede Esther Synnøves kjæreste, stjeler showet, mens Cecilie A. Mosli som den enda mer plagede Lise Sommer, iblant snubler inn i det teatralske, der mange av de eldre skuespillerne også befinner seg: De avleverer vektige replikker i dystre tonefall som skurrer med helheten.

Billige triks

Jakten på Esther Synnøves morder medfører mye skytteltrafikk mellom Oslo og bygda Enger for Cato og hans kolleger. Vitner må forhøres, mistenkte må fanges og politifolk må snakke politispråk – det hele minner raskt om en episode av «Law & Order» i norsk turtempo.

Selv er jeg skeptisk til for mange ladete gjenstander og vesener i krim. I «Sørgekåpen» får vi mye symboltung forråtnelse: Råtne fugler fulle av maur og mark, råtne epler, i tillegg til et trolsk tre som visner når noe dramatisk skjer i bygda. Dette er billige triks som kan gi overflatiske grøss, men som ikke tilfører dybde. Det samme gjelder karakterer med sære hobbyer.

På privaten er Cato Isaksen usannsynlig håpløs som far. Han kjefter på sin forslåtte sønn Vetle og er aldri der når sønnen trenger ham. Dessuten er parallellhistorien om Vetle som mobbeoffer påklistret og uinteressant.

Men, som sagt, spenningen rundt hvem av de mange mistenkte som drepte hvem, beholdes til ut i tredje akt.