Nese for suksess, men ikke helt velduftende

Den lenge varslede filmatiseringen av Patrik Süskinds velduftende bestselger.

FILM: Nesten 15 millioner eksemplarer av Patrick Süskinds roman «Parfymen» er solgt på verdensbasis, og ganske mange av disse leserne har ventet med skrekk og håp på filmversjonen i de mer enn 20 åra som er gått siden boka utkom. Lukt på film? Vel, boka luktet heller ikke.

Nå er filmen her. Den er verken signert Stanley Kubrick, Martin Scorsese, Ridley Scott, Tim Burton eller andre som etter ryktene har snust på prosjektet. Den kjente tyske produsenten Bernd Eichinger («Rosens navn», «Der Untergang» mm) sikret seg filmrettighetene. Valget av regissør falt på tyske Tom Tykwer, mest kjent for «Run, Lola, Run».

Sensuelt

Det er neseborene til skuespilleren Ben Whishaw vi her skal følge, idet han sniffer seg gjennom livet som Jean-Baptiste Grenouille. Alt ved fødselen aner vi at han må bli noe spesielt, der han lempes ut mellom råtne fiskehoder og feite, hvite mark på et sommerhett fiskemarked i Paris på 1700-tallet. Moren blir arrestert og hengt for å ha forsøkt å myrde barnet.

Etter oppvekst på Dickens-aktige barnehjem, der han nesten blir drept av de andre barna fordi han er «annerledes», blir han solgt til en garver der han bearbeider stinkende huder. En dag følger han en bedårende lukt gjennom Paris\' gater; han forsøker å fange den, men kommer til å drepe duftens innehaver, en ung kvinne.

Så langt i filmen har Tykwer maktet å formidle luktfornemmelsen forbilledlig. Han gir tett nærbilder av de presumptivt stinkende objektene - fiskehodene, dyrehudene osv. - og man trenger virkelig ikke noe mer autentisk for å leve seg inn i stanken. Duften fra den unge kvinnen formidles også med så tette nærbilder at man kan formelig føle de små hvite hårene i nakken hennes. Usedvanlig sensuelt, nesten en slags bekreftelse på den gamle devisen om at «less is more».

Koker kvinner

Grenouille får seg jobb hos parfymøren Baldini (Dustin Hoffman) og drar videre til Frankrikes parfymehovedstad Grasse, hvor han lærer seg destilleringsmetoden «enfleurage». Dessverre benytter han ikke sin nye lærdom utelukkende på blomster. Han skal stadig fange duften av kvinne, og en rekke sakesløse piker havner i parfymekokeren underveis. Snart blir det unntakstilstand i Grasse på grunn av den mystiske seriemorderen.

Filmen gjør nødvendigvis en del sprang underveis. Alle er ikke like vellykkede. En overveldende finalescene tar seg nokså latterlig ut; her er hele Grasses befolkning bedøvet av Grenoilles kvinnedestillat. De river av seg klærne og kaster seg ut i en masseorgie som klippet ut av en John Waters-film i klassisk «bad taste»-tradisjon.

Muligens er denne scenen en skjult referanse til Waters\' «odorama»-film «Polyester» fra 1981, der tilskuerne fikk utdelt rosa skrapeark med 10 «ekte odører» fra blomster til promp. Men sannsynligvis er den bare en påminnelse om at Tykwer kunne har vært flittigere med saksa i den 2½ time lange seansen.