Nesefest

Parodi med nesevise kvaliteter.

BOK: I ei tid der sexologene har velsignet nordmenn først med «Penisatlas» og deretter «Venus», om det kvinnelige kjønnsorgan, og også ei billedbok om norske pupper er på trappene, har Christian Kjelstrup og Alf Kjetil Walgermo sett seg nødt til å ta opp konkurransen i den temmelig aparte kroppsbildenisjen i bokmarkedet.

Hundre neser

I god parodiånd har de valgt seg den tilsynelatende noe mindre spenstige nesa som studieobjekt, og avfotografert 100 norske neser som i forbløffende stor grad dekorerer ansiktene til ganske kjente mennesker. Det må herved kunne slås fast at nesa sjelden er kroppens vakreste del.Ved siden av bokas atlaskarakter, har forfatterduoen gått kulturhistorisk til verks, og studert nesas plass i klassisk skjønnlitteratur fra Ovid til Salman Rushdie. Deres konklusjon er at nesa er litterært neglisjert. Med sin undersøkelse av «den postkoloniale nese» kan «Neseatlas» også leses som en parodi på akademisk sjargong - i tradisjonen fra Jon Gisles nylig gjenutgitte «Donaldismen». Her er i sannhet referanser til både høyt og lavt: Tycho Brahe og Mikhail Bakhtin på den ene siden, reinsdyret Rudolf og Ivar Medaas på den andre. De to forfatterne viser i det hele tatt oppfinnsomhet i kildetilfanget, inkludert er også uslåelige nesebetraktninger fra hjemmesiden til brillekjeden Synsam, og må kunne sies å ha skrevet ei bok som i alle fall har ansatser til en «nesas idéhistorie». Påstanden om at boka er Norges første i sjangeren «nose prose» avslører også den utpreget akademiske humoren boka er uttrykk for.

RekorderDuoen har avlagt avisarkivene et grundig besøk, og kommet opp med perler som inderen som vil sette verdensrekord ved å la en kobra krype gjennom nesa, og den tyrkiske bygningsarbeideren som drømmer om en tv-karriere etter å ha fått sin nese kåret til verdens lengste. I tillegg drøftes de rent fysiologiske sidene ved nesa utfyllende. Blant forfatternes ytterligere funn hører tendensen til nesehårsfjerning, som de frykter kan ende med et samfunn av «pornoneser». Selv om den nå og da skjemmes av at duoen ikke har kunnet motstå enkelte flate og i overkant blødmeaktige neseordspill av typen nespotisme, er teksten ofte ganske underholdende, full av kvikk detaljinformasjon som den er. «Neseatlas» har ikke kvalitetene til selv å føye seg inn i den stolte kulturhistoriske nesetradisjonen forfatterne herved etablerer, men har garantert atskillig mer humor og vidd å by på enn kroppsatlasene boka parodierer.