Nesevise skurker

Major Kovaljovs nese har forsvunnet på nytt.

Noen peker nese av det litterære Russland. Annerledes kan man ikke tolke det faktum at major Kovaljovs nese enda en gang har forsvunnet. Riktignok er den bortkomne nesa denne gangen av marmor, laget av skulptøren Vjatsjeslav Bukhajev. Men til gjengjeld er det en politisak, noe det aldri ble da major Kovaljovs nese forsvant første gang i 1836. - Ja, vi etterforsker saken, men foreløpig vet vi ikke noe, sier Pavel Rajevskij, talsmann for politiet i St. Petersburg.

  • Saken om den forsvunne skulptur ville helt sikkert gledet opphavet til dagens smule litterære kaos, Nikolai Gogol.
Med sine St. Petersburg-noveller, som «Nesen» og «Kappen», starter han gullalderen i russisk prosa. Med storslått satire tar han balletak på byråkrater og rangspersoner. Han er døråpneren for forfattere som Dostojevskij, Tolstoj og Tsjekhov, men han er mer enn stor nok i seg selv.

  • «Nesen» begynner med en fryktelig bakfull barberer som finner ei nese i brødet hans kone serverer ham til frokost.
Han gjenkjenner den som major Kovaljovs, pakker nesa inn i et klede og kaster den i Moika-kanalen. Samtidig våkner major Kovaljov i sin seng og oppdager at nesa er borte. Der nesa var, er det nå bare ei pannekake. Forvirret og skremt kommer han seg i klærne og ut på gata, på jakt etter nesa.

  • Der ser han igjen sin egen nese, på en offiser som er av høyere rang enn Kovaljov selv.
Gode råd er dyre, for Kovaljov skal både gjøre karriere og finne seg et gifteemne, men alt faller selvsagt i grus for en mann uten nese. Fortvilet forsøker Kovaljov å nærme seg sin egen nese, men blir satt kraftig på plass, selvsagt fordi nesa er av høyere rang. Etter noen uker dukker nesa opp igjen, plukket opp av en påpasselig politimann, som så den bakfulle barbereren kaste noe i kanalen.

  • Gogol avslutter novellen med å slå fast at ingen - og spesielt ikke forfattere - burde fatte interesse for slike tøvete historier.
For - som han skriver - «det tjener ikke engang fedrelandet til ære». Men Gogols nese har et betydelig etterspill. Den unge Dmitrij Sjostakovitsj laget på 1920-tallet sin første opera basert på Gogols novelle. Den er mer modernistisk enn mye av hans seinere musikk. På premieren i 1930 satt den etter forholdene populære partisjefen i det daværende Leningrad, Sergej Kirov.

- Kunstens former er mangfoldige. Man bør ikke være redd for å ta risikoer hvis man setter seg store mål, sa Kirov, og var liberal for sin tid. Noen år seinere var han død, skutt av Stalins lakeier. Men det er en annen historie, for ingen pekte nese til Stalin.