SKAMFERES: I det nye norskfaget blir litteratur, litteraturhistorie og kulturhistorie kraftig redusert. Det er et brudd med den norske tradisjonen om at slike kunnskaper skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor de kommer fra - og vil øke de kulturelle klasseskillene. Foto: Shutterstock
SKAMFERES: I det nye norskfaget blir litteratur, litteraturhistorie og kulturhistorie kraftig redusert. Det er et brudd med den norske tradisjonen om at slike kunnskaper skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av hvor de kommer fra - og vil øke de kulturelle klasseskillene. Foto: ShutterstockVis mer

Norskfaget bygges om:

Neste gang du hører Høyre-folk snakke om å verne norsk kultur, må du le. På deres vakt skamferes norskfaget

Det nye norskfaget vil øke de kulturelle klasseforskjellene.

Kommentar

Egentlig var det ikke overraskende da Utdanningsdirektoratet i dag la frem siste utkast til hva som skulle være innholdet i norskfaget — og presenterte et fullstendig skamfert fag, der kulturhistorie, litteraturhistorie og spesifikk kunnskap generelt er så godt som fjernet. Dette er beretningen om et varslet mord, siden faget har beveget seg i denne retningen i lang tid, men det er likevel grunn til å påpeke at det skjer nærmest uten politisk debatt og uten at de ansvarlige politikerne stilles til, vel, ansvar.

Høyre, som har sittet på Kunnskapsdepartementet siden 2013, kan ikke med noen trevl av troverdighet kalle seg et kulturkonservativt parti etter bare å ha latt dette skje. Mumlingen om å utvikle en norsk kulturkanon og å være stolt av Ole Einar Bjørndalen er bare uviktig garnityr, bløte persillekvaster på toppen av en rett de har overlatt til et slomsete cateringbyrå å sette sammen. Det er utvilsomt deres ansvar når det nå legges til rette for et mindre kunnskapsorientert norskfag, som vi sementere og øke de kulturelle klasseforskjellene.

For elevene som kommer fra hjem der denne typen kunnskap settes høyt, som blir tatt med av foreldrene sine på museum og som stimuleres til å lese sentrale skjønnlitterære verk, vil få denne kunnskapen inn med melkeglasset til kveldsmaten. De vil kunne få ballast til å se både seg selv og samfunnet de lever i i vide, kulturelle sammenhenger. For mange andre elever vil det bli vanskeligere. Dette siste utkastet representerer dermed et markant brudd med det som har vært utviklingen i norskfaget gjennom 1800- og 1900-tallet, der nettopp tanken om at alle skulle ha tilgang til dannelse, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, gradvis vant frem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Laila Aase, skoleforsker og tidligere førsteamanuensis i norsk, er blant dem som har påpekt at denne typen dannelse er for viktig til å overlates til tilfeldige hjemmemiljøer; at det har vært og burde være en viktig samfunnsoppgave.

Da Utdanningsdirektoratet ba om innspill i arbeidet med de nye kjerneelementene i norskfaget, var det mange innlegg som advarte mot nettopp bevegelsen vekk fra norsk som dannelses- og kunnskapsfag, og mot et fag som er manisk opptatt av verktøy og ferdigheter, men uten interesse for hva slags stoff disse verktøyene skal brukes på. De har ikke blitt lyttet til overhodet. I beskrivelsene av de nye kjerneområdene i norskfaget står det linje på linje om kommunikasjon, og knapt noe om hva som faktisk skal kommuniseres. Et vanlig blankoforsvar for denne typen tenkning er at all kunnskap nå uansett er tilgjengelig på internett. Men den som setter av et kvarters tid til å orientere seg om ståa i Norge i 2018 vil fort få med seg at det ikke nødvendigvis går så bra når enkeltpersoner med et svakt kunnskapsgrunnlag faller ned i smale og konspiratoriske tunneller på nettet.

For å ta et eksempel: Fra de er svært unge vil norske skoleelever støte på harde påstander om at vesten vil undertrykke islam eller at islam vil undertrykke vesten, eller om at norske verdier har vært noe entydig som alle en gang var enige om. Noe som kan ruste dem til å stå imot farefulle overforenklinger er en solid oversikt over norsk historie, kulturhistorie og litteraturhistorie, over de lange og komplekse utviklingslinjene i samfunnet de lever i. Det at enorme mengder informasjon er blitt tilgjengelig krever mer forhåndskunnskap hos den som skal forholde seg til disse mengdene, ikke mindre.

Utdanningsdirektoratet ber om innspill også til det siste utkastet, men presiserer at «det ikke er mye rom for å foreslå flere ting inn», fordi mandatet har vært å kutte i et overfylt fag. Dette må betraktes som en hersketeknikk: Man nærmest fjerner en sentral bærebjelke i norskfaget, og nekter så å ta imot kritikk, med henvisning til at faget skulle slankes. Det henvises til «dybdelæring», et fyndord i Ludvigsen-utvalgets rapport fra 2015, uten at det begrunnes hvorfor kultur- og litteraturhistoriske linjer ikke er noe man også skulle kunne gå dypt inn i. Selve begrepet «dybdelæring» er ellers verd å sette spørsmålstegn ved: Det kan forstås som at oversiktskunnskap, som er bred snarere enn dyp, er uviktig og uønsket. Dette er en uheldig måte å tenke på.

Det stemmer at det var bred enighet om at norskfaget ble opplevd som overfylt. Men at det var behov for opprydning og oppdatering, kan ikke forsvare et så drastisk grep som å kaste en av fagets tradisjonelt viktigste oppgaver på bålet i hagen. Det finnes gode og dårlige måter å gjøre utvalg på. Det er et forståelig valg å tone ned språkhistorie, særlig med tanke på hvor mange elever som ikke har norsk som sitt første språk som skal gjennom grunnskolen. Men det fremstår som uforsvarlig å redusere den kulturelle og kulturhistoriske siden til vage punktoppføringer der alt som skjedde før i går formiddag er omtalt som «fortid» og «litteratur» er redusert til «tekster», og der disse perspektivene først skal inn på videregående.

I kjølvannet av Ludvigsen-rapporten erklærte Kunnskapsdepartementet at de ville gi «skolens brede dannelsesoppdrag en tydeligere plass i skolehverdagen». Det er nå det motsatte som skjer. Ludvigsen-utvalget forklarte at de skulle ruste elevene for fremtiden. Snarere ser de ut til å ville fange dem i et evigvarende nå, der fortiden er irrelevant og fremtiden er presentasjonen for klassen neste torsdag.

Det er ikke til å komme vekk fra at denne utviklingen er en seier for de som vil ha mer målstyring i skolen. Ferdigheter kan måles, og de kan brukes som skrytestoff for skolemyndigheter hvis resultatet av målingen er som de ønsker. Det er ikke så lett å tallfeste hva en skoleelev har fått med seg av dannelse, kulturelle referanser, eksistensielle perspektiver eller dypere innsikt i prosessene som har skapt samfunnet de bor i. Også dette så Laila Aase komme, da hun advarte mot «dreiningen mot vurderbare skuttprodukter» og et norskfag som bare handler om «hva man kan gjøre og vise frem».

Så klart vil det fremdeles foregå mye god norskundervisning i skolen. Så klart vil det være norsklærere som utnytter vagheten i de offentlige skrivene til å gi elevene sine nettopp de kunnskapene og den innsikten som gjør at de får den dypere forståelsen for historie og språk som det en gang var en ambisjon å gi alle elever. Men det vil gjøre det på tross av og ikke på grunn av den rådende ideologien.

Og neste gang noen med bakgrunn i Høyre snakker om å ta vare på norsk kultur, er det lov å le. Så de hører det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook