PÅ REKKE OG RAD: A-lab arkitekter har designet Barcode-planen sammen med MVRDV og Dark arkitekter. De har også tegnet tre av byggene i Bjørvika i Oslo.
PÅ REKKE OG RAD: A-lab arkitekter har designet Barcode-planen sammen med MVRDV og Dark arkitekter. De har også tegnet tre av byggene i Bjørvika i Oslo.Vis mer

Neste generasjon feller dommen

Den kommende generasjon vil spørre hvorfor vi ikke bygget enda høyere i Bjørvika

Debattinnlegg

I et leserinnlegg med tittelen «Klovneriet i Bjørvika» i Dagbladet (13/11) spør arkitekt Jan Carlsen: «Hvordan forklarer Barcode-designerne - med hverdagslige ord - estetikken i sine byggverk? Eller: Hva mener de om klovneribeskyldningene fra kollega Klaus Schuwerk?»

Den tyske arkitekten Klaus Schuwerk, som tegner Nasjonalmuseet, har nemlig uttalt i Morgenbladet at han ser syv klovner når han går forbi Barcode-rekka. Over 50 prosent av byens innbyggere liker derimot denne høyhusbebyggelsen, ifølge en undersøkelse i Aftenposten. Smak til side:Dette gir en fin anledning til å diskutere hva arkitektur handler om.

Vi mener det viktige er hvordan kommende generasjoner vil dømme oss - ikke om andre arkitekter liker det vi tegner. Da blir det førende hva slags byliv byggene skaper rundt seg og hva slags miljøpåvirkning byplanen har på sikt.

Høyt er miljøvennligDet har stor miljøgevinst å bygge høyt ved kollektivknutepunkter. Vi burde kanskje heller diskutere om Barcode-rekka skulle vært høyere. Hva kan vi lære? Beliggenheten ved Oslo S gjør at folk kan reise kollektivt og sette bilen igjen hjemme. Forskning viser nå at de som jobber i Bjørvika produserer bare en femtedel så mye CO2 som det som er gjennomsnittet for arbeidstakere i Oslo. Mindre eksos og svevestøv gir også bedre luftkvalitet for byens innbyggere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Energibehovet per hode synker med hvor mange mennesker bor i en by. I en by som er dobbelt så tett som en annen er energiforbruket per hode 25 prosent lavere.

Høyhus gjør det lettere å beholde de grønne rekreasjonsmulighetene i en by.

Når bebyggelsen ikke sprer seg utover Rekreasjonsmuligheten i Marka blir bare viktigere med flere innbyggere. Derfor er det viktig at avstanden ikke blir lengre som følge av utbygginger. Høyhus gjør det dessuten lettere å beholde grønne lunger sentralt.

I tillegg til miljøhensynet må Barcode ses i relasjon til Fjordbyplanen. Dette er en visjon om å styrke kontakten mellom byen og fjorden. Her måtte man tenke langsiktig: Hva kommer foran og bak denne tomta? I Bispevika skal det nå bygges boliger og næringsbygg med store offentlige uteområder til rekreasjon for hele byens befolkning. På den andre siden av Barcode ligger jernbanesporene, som sannsynligvis vil bli bygget over en dag. Likevel var det planlagt å bygge kompakte kvartaler i 12 etasjer på Barcode-tomta, som ligger imellom. Det ville blitt en mur!

Forslaget fra arkitektene om i stedet å bygge høye, smale bygg med passasjer mellom, var en protest mot dette. Det handler om å ta den politiske visjonen om Oslo som fjordby på alvor, slik at kontakten mellom fjorden og byen bak styrkes. Hadde arkitektene bommet på dette, ville det gitt mye større grunn til å rive enn uenighet om estetikken i byggene, slik Schuwerk er bekymret for.

Byggene skal ifølge den politiske visjonen bidra til å skape en levende bydel. Det innebærer blant annet et det må bygges en blanding av boliger og kontorer. For å tilby noe for alle på gateplan trenger vi en variert miks av forretninger, serveringssteder, kultur- og andre tilbud. Næringsgrunnlaget for en slik variasjon skapes gjennom at byggene er høye nok til å romme mange mennesker, og fasader mot gater og plasser må invitere til opphold.

En av hovedideene med Barcode-konseptet var at de forskjellige byggene skulle tegnes av ulike arkitekter. Arkitektene bak selve planen lagde et sett av spilleregler hvor hvert nytt bygg skulle respondere på det forrige, slik at det eksempelvis kom et lyst bygg etter et mørkt.

Vi mener at byen noen steder trenger en slik lekenhet. Det er ofte som om «business districts» er kledd i grå dresser. Dansk forskning viser at enhetlig estetikk virker avvisende på publikum. Det ville vært et politisk løftebrudd her. Estetikken i Barcode-byggene passer imidlertid ikke hvor som helst. Den er et svar på oppgaven som gjaldt akkurat der. Andre oppgaver og andre steder krever andre uttrykk.

Flere av byggene i Barcode har vunnet høythengende internasjonale priser. Den viktigste, synes vi, er likevel den norske Cityprisen, som gikk til hele Barcode-rekka. Kriteriene for denne prisen handler både om miljøeffektivitet og om hva prosjektet tilfører byen som helhet.

Vi må legge grunnlaget for et Oslo som lever godt på sikt. Oslo konkurrerer internasjonalt om flinke folk som kan drive innovasjon og verdiskaping når oljen tar slutt. Forskning viser at innovasjon øker eksponentielt med antall mennesker som bor i en by: En by med dobbelt så mange innbyggere som en annen gir 15 prosent mer innovasjon per hode. En femti ganger så folkerik by har 160 prosent mer innovasjon per hode! Det er altså god næringspolitikk å legge til rette for flere innbyggere i Oslo.

Jan Carlsen ba om en forståelig forklaring på tankene bak Barcode. Han lufter et problem som Dagbladets Mikael Godø har satt søkelys på og som absolutt bør belyses igjen: at arkitekter har et «stammespråk» som virker fremmedgjørende på folk flest. Dette er jeg helt enig i. Når arkitekters kommunikasjon blir utilgjengelig for brukerne av arkitekturen, har vi ikke bare med arroganse å gjøre - vi har et demokratisk problem. For at arkitekturdebatten skal være nyttig må vi dessuten snakke mer om hvordan arkitekturen virker i et samfunnsperspektiv og mindre om smak.