Neste stopp Manuae

Forfatter Erlend Loe (28) har tatt med seg en bror og fem kompiser til Cook Islands i Stillehavet. De skal bo der i fem uker. Det skal det bli bok av. Dagbladets lesere kan følge Loe på nettet, samt i magasinet hver FREDAG.

Reisen begynner i et tungtrafikkert kryss på Grünerløkka i Oslo. Klokka er kvart over åtte. En 16-seters drosje venter på fortauet, og ut av et lagerlokale i Helgesens gate tumler fire unge oppdagelsesreisende fra Trondheim. Erlend Loe, broren Even, samt kompisene Kim Hiorthøy og Yngve Sæther lemper metallkasser, bager og ryggsekker inn i bilen. Kim filmer med videokamera. Ingen sier stort.

- Pass? spør reiseleder Erlend.

Reisefølget klapper håndflatene mot innerlomma.

- Pass, svarer de.

OSLO-FRANKFURT-LOS ANGELES-RARATONGA. Det er ruta før de fraktes med båt til ubebodde Manuae. Men først til Klostergaten ved Akerselva og Kraftsgate på Bislett for å komplettere mannskapet, Roar, Martin og Egil. Det er fortsatt ingen som sier noe særlig.

- Yoho! skriker Kim bakerst i bussen for å rense lufta i bilen for søvn.

- Jeg følte bare at det trengtes, unnskylder han.

- Hehe, sier de andre. Så ser de ut av vinduet igjen.

Erlend mumler at han har glemt hengekøye, Yngve mener de sikkert har fine hengekøyer på Raratonga.

Vi passerer det Erlend Loe kaller reisens første hinder, en gravemaskin i Frydelundsgate.

- Sju. Det var alle, sier Loe til sjåføren.

MANUAE HETER ØYA forfatteren har peilet seg inn mot. Den hører til Cook Islands, som igjen tilhører New Zealand. Øya er ubebodd og seks kvadratkilometer stor. Erlend Loe skal låne den i rundt fem uker, mot en donasjon til eieren på snaut ti tusen kroner. Erlend betaler alt. Reisen for sju og leie av øya. De seks øvrige er med som redskaper i forfatterens sosiologiske eksperiment, som skal ende mellom to permer på Cappelen Forlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dette er ikke tull, føler Erlend Loe et visst behov for å meddele.

- Jeg hadde ikke tatt med meg kameratene mine og satt igang så mye styr hvis dette var ferie. Turen er research-arbeid. Det vil bli sagt ting og oppstå situasjoner som jeg aldri kunne funnet på sjøl, sier han.

- Det var Heyerdahl som satte deg på tanken?

- Jeg så Kon Tiki-filmen i fjor, og så begynte jeg å tenke: Hvorfor er de så annerledes enn oss? Hva skjer hvis sju unge menn gjør det samme i dag? Hva skjer når vi er lei av å bade og gjøre ferietingene? «Faen heller! Dette er jo perfekt å skrive om!» tenkte jeg. Jeg er veldig pro sånne ting.

- Kommer det til å bli klikker som bosetter seg på hver sin kant av øya?

- Det kan godt hende. Men jeg frykter ikke mytteri. Jeg sitter på trumfkortet: en svær lavvo, med plass til ti personer. De kommer nok tilbake når det begynner å regne.

BAKERST I BILEN sitter lillebror Even og kamerat Kim og snakker om øyas største trussel, steinfisken. En stripete, stygg og giftig liten jævel du helst ikke skal tråkke på. Ihvertfall ikke når du sitter på en øde øy og skal hentes av en fraktbåt om fire-fem uker.

For å berolige opplyser Kim forsamlingen at Brooke Shields overlevde sitt møte med fisken i filmen «den Blå Lagune».

- Vi er forsiktige folk. Det kommer nok ikke til å utvikle seg noen machokultur der nede, sier Loe.

- Ingen damer å tøffe seg for?

- Nei, det er jo ikke det. Vi kommer sikkert stort sett til å sitte og lese.

- Hvordan ser du for deg en helt vanlig dag på Manuae?

- Så lenge vi overlever den fisken, så kommer nok dagene til å være fredelige og rolige. Vi har med oss en bok hvor det står hvordan vi...faen! Vi har glemt «Vverlevnads-handboken».

- Jeg har den på engelsk, beroliger Kim.

Reiselederen lar seg ikke trøste av det. En overlevelseshåndbok på engelsk er langt mindre trygg enn en på svensk. Hva heter kroppens funksjoner og deler på engelsk. Strupehode for eksempel?

- I min bok står det hvordan man utfører lettere kirurgiske inngrep, hvordan man dreper en hai ved å stikke kniven inn i nesa på den - og hva man gjør hvis man tråkker på en Steinfisk. Har vi tid til å snu? Dette er katastrofe!

VI PASSERER URANIENBORG KIRKE og Loe bestemmer seg for å ringe en kamerat som kanskje har boka.

- Jeg prøver igjen; en helt vanlig dag på Manuae?

- Ja, nå veit jeg ikke lenger, sier Loe noe oppskjørtet.

- Nå blir alt bare helvete.

Flyet går om snaut halvannen time og de sju har uhorvelige mengder bagasje de må sjekke inn. Erlend Loe får svar hos kameraten med boka:

- Hei det er Erlend. Vi har glemt «Vverlevnads-handboken». Kan vi få dokkers og så kan dere få våres? Vi er der om to minutter. Bare hiv den ut av vinduet. Supert! sier Loe.

- Nå følte jeg meg veldig handlekraftig, sier han når han legger på. Jeg følte nesten at forglemmelsen var regissert. Men, men. Sånn er jo verden idag.

- Hva står det i den boka?

- Alt! sier Loe.

OSLO AIRPORT FORNEBU ligger der og prøver å se viktig ut i morgenrushet. Det er antydning til kø, etter avkjørselen fra E18. Kim tar på seg briller og begynner å fomle med den lille veska si. Først rolig, så noe mer frenetisk. Passet. Det ligger under den bærbare CD-spilleren.

- CD-spiller?! Jeg trodde vi ble enige om at CD-spillere var ulovlig! utbryter Yngve.

- Det har jeg ikke hørt noen ting om. Musikk er jo en viktig del av livet mitt, sier Kim til sitt forsvar.

- Skjønner du ikke det a'? Hvor fett det kommer til å bli å gå langs stranda og spille «I love Supreme» med John Coltrane - og speide mot horisonten?

- Har dere med noe å drekke på 'a? spør fotograf Moen fra forsetet.

- Jeg har lest noe i en bok om at det går an å lage sprit av kokosnøtter. «The Beach» het boka, sier Roar. Reiseleder Loe har ikke med brennevin til selskapet.

- Det må bli som på nyttårsaften; skal folk ha noe å drikke på, så får de ta det med sjøl.

Første etappe: Grünerløkka til Fornebu