Neste terrorgenerasjon

Hvem vil utføre bombeangrep mot våre byer i morgen?

I DEN BERØMTE kult-TV-serien «Star Trek» kommer unge skuespillere inn som erstatning for dem som blir for gamle; blant disse interplanetarisk reisende skjer det en kontinuerlig generasjonsfornyelse. Men seriens manuskript forblir uendret, handlingen er en evigvarende galaktisk krig mellom det gode og det onde. Jihad-bevegelsens struktur og deltakere - med al-Qaida som de mest kjente - muterer i like raskt tempo som rollebesetningen i «Star Trek». Fra en generasjon til den neste er eneste fellesnevner det brutale manuset.I juli, i London, var verden vitne til at en ny generasjon jihadister entret terrorscenen: ukjente, unge, britiskfødte selvmordsbombere. Flere dager etter den første bombingen innrømmet Scotland Yard at de fremdeles manglet sikre spor, og derfor arbeidet etter hypoteser. Grunnen til at gjerningsmennene ble identifisert, var ene og alene at det ble funnet dokumenter fra dem blant ofrene. Dette står i skarp kontrast til 11. september, da USAs etterretning hadde navn på flykaprerne bare timer etter angrepene.

HVA HAR FORANDRET seg etter 11. september-angrepene? London-bombingene har al-Qaidas stempel, men planen var klekket ut av unge, ukjente medlemmer av en annen obskur gruppe, «Den hemmelige al-Qaida-organisasjonen i Europa». Organisasjonen antas å være en del av terrornettverket rundt den mystiske «Abu Hafs al-Masri-brigaden». Dette er den nyeste al-Qaida-terrorparaplyen, og under den har et stort antall bevæpnede islamistorganisasjoner samlet seg. Sannsynligvis har den nye generasjonen jihadister ikke direkte kontakt med Osama bin Laden. De fleste av dem har ikke reist til Afghanistan; de har ikke fått kamptrening i al-Qaida-leirer; mange av dem er født i Europa og har europeiske pass. De har fått sin indoktrinering i uformelle europeiske moskeer, i privathus, i bønnerom på universitetene - i grupper av venner og familie. Til og med deres «politiske» forming er forskjellig fra indoktrineringen av tidligere generasjoner. Den har likhetstrekk med propagandaen fra marxistiske væpnede grupper på 70-tallet; de nye generasjonene har mer til felles med sistnevnte enn med den antisovjetiske jihad-bevegelsen fra Afghanistan. Al-Qaida er blitt ideologi, med Osama bin Laden som det viktigste ikonet. Det er derfor ikke lenger nok å snakke om al-Qaida; vi må også ta «al-Qaidismen», en militant, ny, antiimperialistisk doktrine, med i betraktningen. Dette er en ideologi som ildner til direkte, voldelig konfrontasjon med Vesten, en doktrine som prediker vold mot sivile fordi sivile, som borgere av demokratiske land, betraktes som ansvarlige for sine lederes politikk. I dag har al-Qaidismen en sterk, messiansk appell innen en minoritet av unge radikale muslimer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

IRONISK NOK er al-Qaidismen et biprodukt av «krigen mot terror» og fryktens politikk. Uten en slik type respons fra Vesten ville al-Qaida forblitt en terroristorganisasjon blant mange andre, med én hovedkarakteristikk: dens transnasjonale natur. Allerede så tidlig som i september 2001 begynte organisasjonen å mutere. Kort tid etter 11. september ble verden vitne til bombeangrep i mindre skala: i Bali i oktober 2002, i Casablanca i mars 2003, og i Istanbul i august 2004. Disse var planlagt av lokale grupper knyttet til en al-Qaida-ledelse.I tilbakeblikk er det åpenbart at analysene av bombeangrepene etter 11. september burde ha fortalt oss at organisasjonen var i rask endring og at islamistisk terror var i ferd med å ta en annen form. Invasjonen i Afghanistan og Talibans nederlag var faktisk katalysatorer til en disintegrering av al-Qaida, lederne ble tvunget til å flykte og søke skjul. På slutten av 2001 var ikke al-Qaida lenger hva det hadde vært: en liten, gjennomstrukturert, væpnet gruppe med et begrenset antall medlemmer. Også pengenettverket som finansierte organisasjonen og dens transnasjonale aktiviteter, var borte. Ikke fordi Vesten klarte å ødelegge det, men fordi organisasjonen det understøttet, hadde gått i oppløsning. Det som var tilbake, var konseptet al-Qaida, en trosretning ledet av bin Laden og Ayman al-Zawahiri.

DEN VEDVARENDE krigen i Irak, knoppskytingen av opprørergrupper og framveksten av en irakisk motstandsbevegelse ble kraftige rekrutteringsincitament blant potensielle jihadister. Mange dro til Irak for å kjempe; andre, for det meste de som allerede hadde base i Europa, lette etter muligheter for å kjempe mot medlemmer av Bushs Irak-koalisjon på hjemmebane. Det var i denne konteksten bombeangrepet mot Madrid 11. mars 2004 fant sted. Fordi et internasjonalt pengenettverket manglet, og fordi de fleste av sponsorene var opptatt med å finansiere jihad i Irak, måtte de Europa-baserte gruppene skaffe pengene selv. De brukte den tradisjonelle modellen for å finansiere terror - en blanding av legale og illegale aktiviteter. Metoden er påfallende lik den IRA og PLO brukte. Madrid-angrepene ble finansiert med mange små donasjoner samlet innenfor et nettverket av sympatisører, familie og venner, noen av dem bosatt i andre land. Eksplosivene ble kjøpt for penger fra salg av marokkansk hasjisj, og fra strøjobber. Framfor alt var angrepet lite pengekrevende, det kostet fra 10 til 15 tusen euro. Pengeproblemer stoppet med andre ord ikke angrepet - det ble bare nødvendig å gå drastisk ned i skala i forhold til terrorangrepet 11. september. Men dynamikken i 11. september-angrepet og angrepene i Madrid og London er den samme. Om al-Qaida leverte ideene som ga jihadistbevegelsen en solid ideologi for rettferdiggjøring av voldelige angrep, var det 11. september-angrepet som leverte den metodologiske, operasjonelle modellen for slike angrep. Det som varierer, er først og fremst angrepsmålet, i.e. den geografiske beliggenheten, og tilgangen til penger.

TIL FORSKJELL FRA i «Star Trek», der den galaktiske føderasjonen alltid overlister fienden, ser jihadistene ut til alltid å ligge ett skritt foran den vestlige koalisjonen. Som en respons til Bushs «forkjøpsangrep»-doktrine brakte jihadistene terroren til de europeiske hovedstedene. Som motvekt mot muteringen av al-Qaidas finansieringsnettverk gikk de ned i skala, og samlet penger lokalt. Og nye generasjoner terrorister erstatter gamle, dermed tvinges terrorbekjemperne til stadig på gjøre seg kjent med nye fiender. Hva kommer neste generasjon til å gjøre, og hvem kommer de til å være? Hvordan skaffer de penger? Dette er de viktigste spørsmålene terrorbekjemperne må stille seg selv. Vesten taper sin asymmetriske kamp mot islamistisk terror fordi det er umulig å forutsi fiendens neste bevegelse. Derfor trengs det en framtidsrettet strategi som ikke fokuserer på denne generasjonen jihadister, men på den neste, den som formes i dag og kommer til å utfører sine bombeangrep mot byene våre i morgen. Oversatt av Astrid Bruvik