Mariss Jansons løftet Oslo-filharmonien til et internasjonalt topp-nivå i årene 1979-2002. Her dirigerer han Wiener-filharmonikerne under nyttårskonserten 1.januar 2012. REUTERS/Lisi Niesner (AUSTRIA - Tags: ENTERTAINMENT)
Mariss Jansons løftet Oslo-filharmonien til et internasjonalt topp-nivå i årene 1979-2002. Her dirigerer han Wiener-filharmonikerne under nyttårskonserten 1.januar 2012. REUTERS/Lisi Niesner (AUSTRIA - Tags: ENTERTAINMENT)Vis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Nesten 50 år siden en nordmann var sjef her

En vurdering av Oslo-filharmoniens kunstneriske ledere.

Kommentar

Oslo-filharmonien er et av Norges fremste orkestre og markerer 100 års-jubileum til neste år. Konserter, plateinnspillinger og turneer følger tidligere års etablerte konsepter, samtidig som det er ambisjoner om å trekke til seg nye publikumsgrupper og skape opplevelser på flere arenaer. Sesongprogrammet 2018-19 er innholdsrikt og variert og viser et ensemble som ønsker å være en relevant aktør på kulturfeltet.

Det er 50 år siden Oslo-filharmonien hadde en hjemlig sjefdirigent. Øivin Fjeldstad delte denne stillingen med Herbert Blomstedt i årene 1962-1968 og er den siste norske dirigenten som er funnet verdig en slik posisjon i Oslo-filharmonien. I 1969 ble grekeren Miltiades Caridis ny sjef, mens finske Okko Kamu ledet orkesteret i årene 1975-1979. Her er en vurdering av sjefdirigentene siden 1979.

Mariss Jansons (1979-2002)

Epoken med latviske Mariss Jansons er både vakker og trist. En ung og svært begavet dirigent med opplæring fra den russiske dirigentskolen i daværende Leningrad ble en glimrende match for Oslo-filharmonien som akkurat hadde flyttet inn i nytt konserthus. Musikerne ønsket å utvikle seg til et orkester på internasjonalt nivå og var innstilt på hardt arbeid. Suksessene kom på løpende bånd og varte lenge. Avskjeden var trist, Jansons ambisjoner om bedre rammebetingelser for ensemblet fikk i liten grad gjennomslag. Siden avgangen i 2002 har Mariss Jansons etablert seg som en av verdens aller beste dirigenter med viktige posisjoner i Concertgebouw i Amsterdam og Bayersk Radios Symfoniorkester. Jeg tror ikke de som styrte kulturlivet i Norge den gang helt fikk med seg hvilken enorm ressurs Jansons var for Oslo-filharmonien og Norge.

André Previn (2002-2006)

Nedturen ble brutal med etterfølgeren, amerikansk-jødiske André Previn. Det hjelper ikke å ansette et stort navn hvis ambisjoner og kunstnerisk profil mellom dirigent og orkester trekker i hver sin retning.

Jukka-Pekka Saraste (2006-2013)

Årene med finske Saraste ble en orkestral restaurering av klang og identitet. Oslo-filharmonien var imidlertid ikke lenger det formidable ensemblet som de var under Mariss Jansons, men Saraste har basiskvaliteter som dirigent som er uvurderlige for ethvert orkester.

Vasili Petrenko (2013-2020)

Det er vanskelig å gjenskape en suksess, og ansettelsen av Vasili Petrenko som virket i St.Petersburg hadde en del likhetstrekk med den unge Mariss Jansons' ankomst for nesten førti år siden. Publikumstall og generell interesse har økt under Petrenko, mens plateinnspillinger og turneer har fått blandet mottakelse i media og hos kritikere. Vasili Petrenko er definitivt et stort dirigenttalent, men takker av som sjef i juli 2020. Syv år er egentlig for liten tid til å utvikle et samspill på aller øverste nivå.

Er norske dirigenter aktuelle som sjef for Oslo-filharmonien? De finnes, men det må eksistere en genuin interesse fra jubilantens side for å muliggjøre dette. Siste norske dirigent som satt med ansvaret alene i dette orkesteret var Odd Grüner-Hegge i 1962. Det er lenge siden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.