Nesten Bjørnson

Vrien oppgave, utilfredsstillende løst.

BOK: For ikke lenge siden var 1800-tallet del av den nære norske fortida. I dag befinner det seg langt, langt borte. Leter en etter tegn på endring i den norske kulturen de siste tiåra, kan en begynne her: Besteforeldrene våre siterte Wergeland når de følte stort, og kunne gjenfortelle handlingen i «Amtmannens døtre» på oppfordring. I dag tilhører verken Jonas Lie eller Camilla Collett den kollektive erindringen. Den glemselen er en av de mange utfordringene Edvard Hoem står overfor i den siste boka si: Hvis vi forbinder mindre og mindre med Bjørnstjerne Bjørnson, hvordan kan vi forventes å interessere oss for en biografi om faren hans, den stridbare soknepresten Peder Bjørnson? Svaret Hoem kommer opp med er nølende.

Bråkmaker

Peder Bjørnsons liv var riktignok ikke hendelsesløst. Det er imidlertid ikke nok til å gjøre det bemerkelsesverdig. Som 21-åring måtte Peder selge farsgården Skje i Søndre Land, etter at gjelda hadde vokst seg stor under Napoleonskrigene. Fallitten førte odelsgutten til teologistudiene i Christiania, og deretter til prestestillinger i Kvikne i Østerdalen, Nesset i Romsdal, og til sist Søgne på sørlandskysten. Karrieren er preget av en påfallende evne til å havne i strid, både med soknebarn, kolleger og lokale potentater, og Hoem rapporterer trofast og nyansert fra disse kranglene 150 år etter. I tillegg skildrer han Bjørnsons liv som en ganske typisk presteskikkelse og samfunnsentreprenør på 1800-tallet, like opptatt av gudstro og skolereform som av sin egen posisjon som storbonde og familiefar, etter hvert med seks barn å ta seg av. Blant dem den forunderlige eldstesønnen Bjørnstjerne, som er den som til slutt sikrer faren en plass i historien – enten Peder og biografen hans vedkjenner seg det eller ikke.

Sin sønns far

For Bjørnstjerne Bjørnson spiller åpenbart en hovedrolle her, selv i bakgrunnen. Edvard Hoem arbeider for tida på en biografi om dikterhøvdingen, klar for utgivelse til 100-årsjubileet for Bjørnsons død i 2010. Uansett hvor mye han insisterer på at det er interessen for faren som har motivert denne boka, er det vanskelig ikke å lese den som en forstudie. Som tekst er «Fadereren» både grundig og velformet, men den livner først virkelig til de gangene BB selv entrer scenen. Dels på grunn av våre forventninger som lesere: Ikke engang Hoem klarer å overbevise oss om at detaljene i bygdestridene i Nesset eller Søgne er viktigere enn de glimtene vi får av den unge Bjørnstjernes karriere. Og dels på grunn av kildene: Hoem har gravd opp imponerende med materiale fra Peder Bjørnsons liv, men de færreste av arkivstykkene klarer å konkurrere i dybde og fascinasjonskraft med vitnesbyrdene fra Bjørnstjerne selv: Ofte selvopptatte, alltid stilbevisste, noen ganger storslåtte eller forbløffende rørende.

Empatiens begrensninger

Det er fristende å konkludere at Peder Bjørnson ikke helt makter å bære ei bok alene. Men kanskje er det heller innfallsvinkelen som er problemet. Som i sin forrige bok, den nydelige «Mors og fars historie» (2005), forsøker Hoem her å bringe fortida til live i en form som dels er skjønnlitterær, dels historiefaglig. De faglige markeringene er riktignok tydeligere i «Faderen», med et stort noteapparat og kildetilfang. Tekstens viktigste analytiske strategi er likevel den personlige innlevelsen, satt i scene et følsomt litterært språk. Men kanskje er det ikke empatien som bør settes i sving i møte med en skikkelse som Peder Bjørnson? Perioden han levde i preger fortsatt vår egen på måter vi ikke helt klarer å overskue. De voldsomme følelsene i sokneprestens liv kan kanskje fortsatt si oss noe. Men da kunne kanskje kalde resonnementer og fremmedgjørende blikk være mer opplysende enn følelsen av fellesskap med fortida. Vi kunne i hvert fall trengt en framstilling som tydeligere hadde reflektert over den historiske og menneskelige avstanden mellom oss og Peder Bjørnson. I «Faderen» er denne som oftest redusert til en tom og repetitiv frase: «Og den tretten år gamle Peder Bjørnson, kva tenkte han?» «Ingenting veit vi om kva dei så eller tenkte…» «Korleis ho inst inne hadde det veit vi ingen ting om…» Og så videre i det kjedsommelige. Alle gjentakelsene her burde ikke bare ha irritert Oktobers manusredaktører – de kunne også varslet Edvard Hoem om at teksten hans kommer inn i dette på feil vis. Det er den paradoksale og ofte skremmende forskjellen mellom fortid og nåtid som muliggjør de øyeblikkene av gjenkjennelse som lyser opp i teksten hans: «Hodet trillet som en kålrabi bortover bakken» forklarer den voksne Bjørnstjerne, om en offentlig henrettelse faren tok ham med på som barn.