Nesten-dronning

Mens vi venter på det ultimate Saugestad-albumet.

CD: Musikk-Norge har det meste for tida. Til og med rappere i den skumleste enden av skalaen og et par ytterst lovende r&b-prinsesser er på plass nå. Det eneste vi faktisk ikke har, er en skikkelig rockdronning.

Det vil si: Ideen om en norsk rockdronning finnes, og hun heter Vibeke Saugestad.

Rock'n'roll

Saugestad er smart, hun er kul, hun har stemmen som trengs. Hun er rett og slett rock'n'roll. Ingenting hadde vært mer gledelig enn om frøken Saugestad nå, etter snart ni år i rockbransjen, bare kunne slenge et knallalbum på disken og kvittere ut den dronningtittelen vi har holdt av til henne.

Gjenvinningsrock

«Overdrive» er dessverre ikke et slikt album. Riktignok høres det ut som Vibeke Saugestad føler seg mer hjemme i «Overdrive»s forsøksvis rå glamrockomgivelser enn hun gjorde på den mer glansede og mindre vellykte solodebuten «Into The Shimmering» fra 2001. Men hjemmekoselig stemning alene er ikke nok når soundet er rea-svensk (Brainpool-bassist Christoffer Lundquist produserer) og låtene stamper rundt på gjenvinningssentralen med avdanka boogieriff opp til brystet.

Distansert

Den massive og forhåpentligvis ikke selvoppfyllende profetiske «wall-of-sound»-saken «My Final Invitation» kunne vært det perfekte åpningsspor, men Vibekes stemme er mikset kjølig og distansert inni all lyden. Den skamløst «My Sharona»-plyndrende singelen «Velvet Revolution» er kanskje tøff første gangen du hører den, men avslører seg etter hvert som svenskpop på sitt mest idéfattige. Andre låter har anslaget uten helt å komme i mål, som den litt overraskende DumDum-møter-ABBA-kombinasjonen i «All You Ever Need» .

Mørk og dyp

«Panic Road» er den eneste låta på «Overload» som virkelig yter hele Vibeke Saugestads vokale spenn rettferdighet. Den har noe mørkere, farligere og dypere ved seg enn den ellers litt kjedelige boogierocken som preger plata.

At denne lysende rockdronningsøknaden blir etterfulgt av en redselsfull, åtte minutter lang 80-tallsballade («Telltales»), blir egentlig bare et ytterligere eksempel på hvordan Vibeke Saugestads talent og potensial helst ikke bør forvaltes.