I SIN HULE HÅND:Janove Ottesen hadde full kontroll på publikum under sin konsert på Hovefestivalen. Foto: Anders Grønneberg
I SIN HULE HÅND:Janove Ottesen hadde full kontroll på publikum under sin konsert på Hovefestivalen. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Nesten for mye av det gode

Kaizers Orchestras stormannsgalskap fikk fritt spillerom på Hovefestivalen.

HOVE (Dagbladet): Som en obskur østeuropeisk general smalt Kaizers Orchestra ned på den norske musikkscenen for ti år siden - med mystisk aura og uant ambisjonsnivå. Tilhengerene stimlet sammen om det som føltes som en forfriskende ny ideolgi, og sakte men sikkert vant de  stadig nytt terreng. Lite visste folket at planene om statskupp allerede var lagt.

Deres konsert på Hovescenen i kveld gav inntrykk av at målet nå er nådd, og betonet seg på mange måter som den reneste partisamling.

Teatralsk til det ekstreme Fra den ekstremt breiale åpningen med «Ompa til du dør» har Janove Ottesen fansen i sin hule hånd. Hvert eksentriske kast på hodet, hvert eneste gjennomregisserte tablå på scenen, blir fulgt med nesegrus beundring.

Og det er et imponerende show Kaizers har satt opp. Teatralsk til det ekstreme, profesjonelt til fingerspissene og så kaizersk at det står i konstant fare for å bli en parodi på seg selv.

I settets første del, fylt av låter fra bandets tidligere album, virker det likevel som noe de kan tillate seg: Fra en beinhard gjennomkjøring av «Djevelens orkester», til ekstrem allsang på «Resistansen» - det er bare å innrømme at Kaizers Orchestra er i en unik posisjon i Norge hva publikum angår.

Stødig hærfører Konserten går så over i en nær komplett gjennomkjøring av bandets siste album, «Violeta, Violeta Vol. I». Ottesen faller knapt nok ut av rollen som eksentrisk hærfører en eneste gang, og scenen forandrer seg tidvis til det reneste marionetteteater. Her slås det bokstavelig talt på stortromma.

Når «Svarte katter og flosshatter» toner ut over Tromøya, er singletten kastet og roperten tatt frem. «Hjerteknuser» fremføres med samme selvfølgelige grandiositet som man etter hvert begynner å ta for gitt - og som på de beste låtene fungerer. I lengden føles de likevel trøttende påtatt.

Maktdemonstrasjon Når de mot slutten av settet setter i gang «Kontroll på kontinentet», er det skummelt resonnerende med kveldens opptreden. På mange måter ender den opp en maktdemonstrasjon fra Kaizers Orchestra - om enn regissert på grensen til det komiske.