TV-anmeldelse: «Allen v Farrow»

Nesten for vondt å se

«Farrow v. Allen» er spekulativ både i virkemidler og argumentasjon. Ikke dermed sagt at den tar feil.

«Farrow v. Allen» er spekulativ både i virkemidler og argumentasjon, mener Dagbladets anmelder. Ikke dermed sagt at den tar feil. Video: HBO Vis mer
Publisert

Woody Allen er ferdig.

Det har han vel strengt tatt vært lenge, men HBOs firedelers dokumentarserie «Allen v Farrow» kommer til å bli siste spiker i kista på både den offentlige fasaden og ettermælet til den en gang så høyt skattede New York-nevrotikeren.

Det betyr ikke at serien ikke er ganske problematisk selv.

«Allen v. Farrow»

Dokumentarserie

Tidspunkt: Premiere 22. februar. Nye episoder hver uke.
Beskrivelse: Dokumentarserie i fire deler om den bitre konflikten mellom Mia Farrow og Woody Allen, og overgrepsanklagen mot sistnvente.
Kanal: HBO

«A tegne et uflatterende portrett av Allen er ikke vanskelig. Og han står ofte for mye av jobben selv.»
Se alle anmeldelser

Serien tar for seg den snart tretti år lange, ekstremt betente og offentlige konflikten mellom Allen, hans ekskone Mia Farrow og deres felles familie. Den startet i 1991 da Farrow avdekket at Allen hadde innledet et forhold med 21 år gamle Soon-Yi Previn, Farrows adoptivdatter fra et tidligere ekteskap.

Allerede her var konflikten ved kokepunktet, men eskalerte ytterligere da parets felles adoptivdatter, Dylan, åtte måneder seinere skal ha fortalt moren at Allen forgrep seg på henne da han var på besøk på familiens herregård.

Var det hold i anklagene? Eller var de oppkonstruert – bevisst eller ikke – av en hevngjerrig partner i en vanvittig og offentlig livskrise, og så innprentet som falske minner hos en påvirkelig sjuåring?

Det var den siste versjonen som fikk fotfeste, ikke minst da saken aldri kom for retten. Allen fortsatte å jobbe og bli hyllet av Hollywood.

I hvert fall inntil Dylan selv tok til orde i 2014 og hennes bror, journalisten Ronan Farrow, satte i gang hele #metoo-bevegelsen noen år seinere ved å skrive reportasjen som felte Harvey Weinstein.

Ubalansert

Dokumentaristene Kirby Dick og Amy Ziering har ingen intensjoner om å gi en balansert framstilling her. Hendelsene presenteres tålelig kronologisk av i hovedsak Mia Farrow, familievenner og støttespillere og hennes mange barn (minus Soon-Yi og broren Moses som har tatt Allens parti). Den eneste stemmen som får komme til for å forsvare Allen er hans egen, i form av nøye utvalgte utdrag fra lydbokversjonen av memoarene hans fra i fjor.

Ikke for det, å tegne et uflatterende portrett av Allen er ikke vanskelig. Og han står ofte for mye av jobben selv.

Du trenger ikke lese mange utdrag fra memoarene før det blir åpenbart at bak den utstuderte fiksjonsfiguren Woody Allen – den fomlete, intellektuelle, kjødelige, selvsentrerte og elskelige underdogen fra filmene hans – skjuler det seg tilsynelatende et selvsentrert, selvrettferdig, patologisk unnvikende og manipulerende mannebarn med tvilsomt kvinnesyn, egennyttig moral og enorme blindsoner både når det kommer til selvinnsikt og rolleforståelse. Allen framstår som en veltalende, opportunistisk løgner som sier hva enn som gagner ham mest i øyeblikket. Som verken har vilje eller evne til å ta ansvar eller kontroll over sine egne handlinger og drifter.

Serien har i det hele tatt mange gode kort på hånda.

Selv om den sjelden bringer direkte ny informasjon på banen, går den grundig i detalj om datidas etterforskning og bakgrunnen for henleggelsen, og argumenterer for at ikke alt gikk etter boka. Ikke minst viser den klipp fra den mye omtalte hjemmevideoen der Dylan forteller om hvordan faren forgrep seg på henne noen dager før, et vitnemål Allens forsvarere mener Farrow har manipulert henne til å komme med.

Smertefullt

I kombinasjon med de nære intervjuene med den nå voksne Dylan blir det direkte smertefullt å se på. Det er her serieskapernes misjon og sannsynligvis opinionsendrende effekt kommer mest til sin rett.

For det er én ting å lese rettsreferater eller nyhetsartikler der Dylan omtales som en hjernevasket marionett styrt av sin mor. Du skal være en ganske kald fisk for å se henne snakke om overgrepet og fortsatt klare å kalle Dylan en løgner.

Er det noe man kan håpe #metoo-revolusjonen har brakt med seg i tillegg til en økt bevisstgjøring av maktstrukturer og -misbruk, så er det muligheten for ofre å få stadfestet sin rett til å bli hørt og møtt som troverdige. Når serien lar Dylan fortelle sin historie, er den både på sitt mest gripende og beste.

Tendensiøst

Derfor er det merkelig at serien også gir så mye gratis skyts til tilsvaret som unektelig vil komme. Den ubalanserte framstillingen er allerede nevnt. Fra første øyeblikk, selv når den romantiske forhistorien om Farrow og Allen skal rulles ut, insisterer dokumentaren på et ensidig helte- og skurkebilde. Utvalget av intervjuobjekter som kommer med etterpåklok rekontekstualisering av hendelser de da oppfattet som uskyldige eksempler på farskjærlighet, er kanskje der for å fylle den altfor lange spilletida, men framstår også som bygdedyr-argumentasjon som hører mer en svertekampanje til, enn en redelig dokumentar.

Spesielt når den er kombinert med gamle, tilforlatelige hjemmevideoopptak av Allen og barna med skummel musikk og hastigheten skrudd ned. Det blir en suggestiv, billig og tendensiøs måte å skarpladde fedres omsorg for sine barn og rette det mot dem som et våpen.

Rolleblanding

De mange lydopptakene av telefonsamtaler mellom Farrow og Allen er lite informative utover å bruke formen i seg selv og Allens fjerne væremåte og mumling som en måte å tegne skurkemaske på ham. Og revolverjournalisten Ronan Farrow ignorerer tilsynelatende egen rolleblanding når han i det ene øyeblikket skal være bror og sønn, og det neste objektiv journalist med all den underforståtte pondus det gir.

Forsøkene på å utvide nettet til å implisere (og hyppig avbilde) Hollywood-systemet og stjernene som beskyttet Allen er for så vidt betimelige og treffende. Telefonen går sikkert varmt hos mange brannslukkere i underholdningsbransjen om dagen. Men samtidig: Å vise bilder av Michael Jackson, Bill Cosby eller Roman Polanski er ikke et argument i seg selv, ei heller å la Diane Keatons festtale til Allen under Golden Globe-utdelingen i 2014 akkompagneres av et bilde fra salen av en applauderende Kevin Spacey.

Tilløpene til å psykoanalysere Allen via filmene hans vies heldigvis ikke så mye plass, og den type argumentasjon bør heller ikke få fotfeste i et samfunn som verdsetter fri kunst.

Serien framstår dessuten iblant villet diffus med tidslinjene og aktørenes alder, spesielt i episode 2 som tar for seg forholdet mellom Allen og Soon-Yi Previn, muligens for å sette Allens i aller høyeste grad problematiske oppførsel der mer i system med overgrepet han anklages for.

Familietragedie

Videre hadde nok serien vært tjent med ikke å la Mia Farrow selv ha en så framtredende rolle. Hun henger over hver scene som en skygge, og får ufortrødent male et glansbilde av både seg selv, sitt familieprosjekt og sin bakgrunn. Dokumentaren skaper iblant et skinn av selvransakelse, men stiller henne aldri vanskelige spørsmål.

Argumentene til Allens kanskje viktigste forsvarer, parets adoptivsønn Moses, blir også nevnt. De tekniske innsigelsene han har til Dylans forklaring blir interessant nok overbevisende tilbakevist. Men han har også anklaget moren for mishandling og psykisk terror i oppveksten (noe Soon-Yi også har gjort). Dette avfeies like raskt kategorisk av den øvrige Farrow-klanen. De har aldri sett noe sånt, så da kan det ikke stemme.

«He’s weaponized two of my children against me,» sier Farrow, tilsynelatende uten å se at hun bruker nøyaktig samme argument som Allen gjør. Som om familietragedien ikke var stor nok fra før, settes også barnas troverdighet opp mot hverandre. Det er nesten for vondt å se på, og det virker ikke som om dokumentaren er klar over det engang.

Ikke dermed sagt at den tar feil. Det er bare ekstra smertefullt å se hvordan den fortsetter å kjempe foreldrenes bitre kamper på bekostning av uskyldige. Inntrykket er at «Allen v Farrow» peker hardt og dømmende – som oftest med rette – på andres maktmisbruk, men framstår blind for sitt eget.

Det klarer heldigvis ikke overskygge det mest prisverdige dokumentaren har å by på: Nemlig å la Dylan snakke selv og ta eierskap til sin egen historie som offer.

For akkurat dét er det ingen tvil om at hun er.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer