Nesten gull

The Strokes mangler egentlig bare én ting på å være det komplette liveband: En overraskelse.

Hypemaskineriet rundt The Strokes har stabilisert seg siden bandet sist sto på en norsk scene, på Quartfestivalen for ni måneder siden, og i stedet har det oppstått en slags tverrmusikkpolitisk enighet om at gruppas debutalbum «Is This It» er en akkurat passe retro og gjennomført bra skive.

Hypestempelet er likevel vanskelig å vaske vekk, og det var en eim av nøkterne forventninger og sunn skepsis som preget lufta inne på et Rockefeller som hadde vært utsolgt i månedsvis.

Presis

Det er vanskelig å forklare hva bandet trenger for å hente hjem gullmedaljene etter 50 minutters ren rock'n'roll-overkjøring på Rockefeller i går kveld.

Det låt egentlig kanon hele veien. Høyt, tett og skingrende.

Gitarduellantene Nick Valensi og Albert Hammond Jr. skapte skarp, frydefull larm innenfor et paradigme avgrenset av Pete Townshend, Lou Reed og Tom Verlaine. Bassisten Nikolai Fraiture pumpet liv og groove inn i det tidvis mekaniske uttrykket, og Fabrizio Moretti banket kontinuerlig livskiten ut av trommesettet sitt med metronomisk presisjon.

Mangler karisma

Kanskje er det Julian Casablancas manglende sceneutstråling som er problemet. Han synger upåklagelig med hes intensitet, men beveger seg som en sekk med poteter og virker tidvis uinspirert - ikke ulik Oasis-sanger Liam Gallagher på sitt mest nonchalante.

Eller kanskje det er at det er begrenset hvor mye man får ut av en konsert med et band som leverer albumidentiske versjoner av låtene sine, iblandet et par nye, ikke spesielt imponerende sanger.

Kanskje er det så enkelt som at The Strokes akkurat nå er et fett, men temmelig forutsigbart konsertband som trenger tid og et par album på å strekke seg det lille ekstra som skal til for å få taket til å løfte seg.

Man håpet på at Strokes-gutta gikk ut hardt for å øke etter hvert, uten at økningen kom. «Take It or Leave It», som de selv sang før de takket for seg uten en gang å vurdere å spille ekstranummer.

Kanskje er det så enkelt som at this is it.

EN SEKK MED POTETER: Strokes-frontfigur Julian Casablancas beveger seg som en sekk med poteter på scenen, men sang upåklagelig med sin hese stemme.