Nesten helt hjem

«Hjem til jul» er vakrest når den ikke sier noe.

|||
FILM: Det sies at den man elsker, tukter man. Denne anmelder har i en årrekke ansett Bent Hamer for å være Norges fremste filmskaper. Når Hamer i «Hjem til jul» filmatiserer et sammenflettet (og dels radikalt omskrevet) utvalg noveller fra Levi Henriksens anbefalingsverdige
novellesamling «Bare mjuke pakker under treet» til en slags «Short Cuts» med dombjeller, står alle stjerner i riktig posisjon for at en klassiker skal kunne bli født.

Derfor er det mildt nedstemmende å oppdage at jeg ikke kan øse lovord over «Hjem til jul». Den har en rekke sterke sider. Feiltrinnene er få. Men de lar seg ikke overse.

Maskulint

Hamer og Henriksen har det til felles at begge kan tillate seg å gi seg hen til det sentimentale, fordi sentimentaliteten deres alltid kommer temperert av en tilbakeholden tone, kledd i rufsete genser, fordi den bare såvidt skinner gjennom tre lag av maskulin taushet.

Skyves vekk

I Hamers tilfelle har også den særegne blandingen av det følelsesladede og det absurde ofte vist seg å være en magisk mikstur,
som i hans forrige film, den betagende «O'Horten».

Når «Hjem til jul» er en mindre tilfredsstillende opplevelse, har det å gjøre med at den,
som så mange multiplottfilmer, lider under at enkelte av historiene og hovedpersonene blir overfladiske.

Men det skyldes også at flere av filmens viktige dialogpartier ikke holder mål. De er kunstige og overfladiske. Et eksempel er samtalen der legen Knut (Fridtjov Såheim) og kona Elise (Cecilie Mosli) har en anspent samtale før han får en underlig nødtelefon og må gripe legevesken og stryke på dør.

Dette er ikke en samtale, det er en redegjørelse for hvem de to er og hva som er problemene i ekteskapet deres. Det er ikke slik mennesker snakker sammen, det er slik to filmskikkelser forklarer for publikum hvem de er. Det skyver meg effektivt på utsiden av filmens verden.

Dyktig klipp
Og det er ganske fortvilende. For utover dette strutter «Hjem til jul» av kvalitet. Hamer og hans betrodde menn og kvinner går de fleste en
høy gang hva klipping angår, kommer seg ut av scenene når det ikke er mer å si og skaper fremdrift og flyt.

Samme selvtillit og gode smak viser seg i regissørens bruk av stillhet: Han våger å la bildene tale, han er visuelt vittig, og han tør å tro på at en kamp mellom følelser i en skuespillers ansikt sier mer enn en påklistret replikk.

Desperat far
I de rolige, rent komponerte bildene snubler menneskene ut og inn. I filmens kanskje mest vellykkede handlingstråd griper Trond Fausa
Aurvågs fraskilte far til desperate midler for å smugle seg selv inn til barna sine på julaften. I den tristeste er det Reidar Sørensens
forfalne lokalhelt, som virker uvant med å bruke stemmen etter lang tid alene, som er den sentrale skikkelsen.

Og Nina Andresen Borud er
på samme tid sår og kneisende forførerisk i rollen som den andre kvinnen som ønsker så sterkt å bli den første.

Det er nærbildene av skikkelser som disse som gjør at «Hjem til jul», til sist, irritasjonen til tross, blir en fordømt rørende film.

Anmeldelsen er skrevet i forbindelse med filmens premiere på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). «Hjem til jul» får ordinær kinopremiere 12. november.