Nesten i nirvana

Forbedrede følelser.

CD: «Aldri mer» er singelen som langt på vei varsler at Raga Rockers er tilbake med et kraftig smell. Et imøtesett sådan. Dens buldrende bitterhet og revansjelyst, dens klebrige og intense refreng, den deilige larmen og vreden – dette er lyden av den Michael Krohn og det Raga vi synes det er deilig å elske.

Betyr det så at «Übermensch» er det supercomebacket vi gjerne vil ha?

Svaret er strengt tatt et tja, subsidiært et betinget ja.

Flatterende lydbilde

Det låter utvilsomt bedre enn på lenge, særlig når vi tar Krohns blasse arbeider under navnene Easy Riders og Krohn & Co. med i det store tilbakeblikket. Ikke minst er produksjonen med på å gi et flatterende inntrykk – lydbildet er bredt, luftig, dynamisk og innehar den viktige, solide punsjen som i stor grad har manglet i Krohns prosjekter de siste ti-femten åra. Denne oppgraderingen av lytteropplevelsen – fra kjelleren til arena, så å si – er svært henførende, og gjør store tjenester for låtmaterialet.

Opp og ned

For like mye som man blendes av «Aldri mer»s svulmende treffsikkerhet, så går det både en og to slappe, halvtygde låtideer på hvert fullendte tilbake-til-formen-øyeblikk. Åpningslåta «Trass» er positivt seig, hvor enderimene balanserer fint på eggen mellom det banale og geniale, slik Krohns beste tekster gjerne gjør. «Falsk» er prototypen på en Raga-pønklåt, oppskriftsmessig på grensen til det kjedsommelige, men løftes av eksemplarisk produksjon. «Aldri mer» er platas klart beste spor, og den mest minneverdige Raga-låta siden «Ole & Ali» fra 1994, som til sammenlikning framstår som noe av en noveltylettvekter i forhold. «Positiv» er negativt seig, igjen fint utført i arrangement og produksjon, men melodisvak og treig slik Raga er på sitt mer uinspirerte. «Varulv» er tommelen opp igjen, med et slags Springsteen & E Street Band-aktig arenaanslag i starten fulgt opp av en spretten poplåt hvor Michael Krohn høres genuint viril og ung ut, komplett med patenterte åh-åh-koringer. Der var vi halvveis i plata, men mønsteret tegner seg: oppturer etterfulgt av nedturer etterfulgt av oppturer igjen. Andre halvdel følger samme mønster.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spørsmålet er derfor om ikke Raga Rockers’ rehabilitering bare tilsynelatende er total. Kanskje er et Raga Rockers som låter bedre enn på det vi kan huske, mer enn bra nok. Det er likevel interessant å drøfte hvorvidt Krohn og Raga får ekstra godt betalt på bakgrunn av konsistent svake plater over en lang periode, oppturen blir uforholdsmessig stor, opplevelsen av storhet blir relativ. Kanskje er det slik at deres gjenlevende kolleger blant «de fire store», DumDum Boys og deLillos, har fått for dårlig betalt for sine seinere arbeider – det vil si: DumDums «Gravitasjon» har vist seg som enda en opphausset middelmådighet – eller at de har vært konsistent på det jevne siden sine respektive glansdager, at selve comebacksmellet – det som Raga nå nyter – ikke får samme kraft og tydelighet.

Gammel storhet

DumDum og deLillos har holdt en jevn, konstant form for kvalitet der Raga ikke har vært i nærheten av nabolaget til sin gamle storhet en gang.

Før nå, altså. At Raga Rockers med en nysulten Michael Krohn i spissen kommer og sprer en slags fryktinngytende glede, skal både applauderes og medføre fornyet respekt for en av norsk rocks mest sentrale stilskapere. Noe annet ville være urimelig. Men Krohns geni er fortsatt en flyktig og spøkelsesaktig størrelse mer enn en stabil maktfaktor i norsk rock. «Übermensch» forandrer lite ved det bildet.