Nesten irriterende smakfullt

Peter Gabriel covrer Radiohead, Arcade Fire og David Bowie så ikke et øye er tørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

|||ALBUM: Det er kanskje en større nyhet at den kresne überperfeksjonisten Peter Gabriel faktisk kommer med en ny plate enn at den faktisk er veldig god.

Gabriel tar uansett plass i den rikholdige dekonstruksjonistiske coveralbumtradisjonen - her hjemme først og fremst representert ved Susanna Wallumrød - og kommer bevæpnet med symfoniorkester og arrangøren John Metcalfe. Bestillingen fra Gabriel til Metcalfe er «enkle, kraftfulle, men alltid følelsesladde» arrangementer. Hvilket vi får så det holder.

Svært og rentMetcalfe er utvilsomt man of the match her, han iscenesetter alt fra Bowies «Heroes» via Byrne/Eno («Listening Wind») og Randy Newman («I Think It's Going To Rain Today») til Radioheads «Street Spirit (Fade Out)» med storslagen virkemiddelkontroll, det er en idérenhet her som slår deg i bakken allerede ved første lytt.

Av og til bombastisk og totalt gigantomanisk, men oftest smakfullt tilbakeholdent og fintfølende dynamisk, et sted mellom den dvelende melankolien til Robert Kirby (Nick Drake m.fl) og den vibrerende tilstedeværelsen til Jean-Claude Vannier (Serge Gainsbourg).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer