Anmeldelse Film «Mary, Queen of Scots»

Nesten kjempebra

Kjønnskamp og kvinnekamp er både fascinerende og frustrerende i «Mary, Queen of Scots».

FEMINISTISK VRI: «Mary, Queen of Scots» er et interessant, friskt og feministisk blikk på kampen mellom dronningene Maria Stuart og Elizabeth I av England, men ender opp med å modernisere og lakkere forholdet mellom de to i for stor grad. Vis mer

«Mary, Queen of Scots»

4 1 6

Drama

Regi:

Josie Rourke

Skuespillere:

Saoirse Ronan, Margot Robbie, Guy Pearce

Premieredato:

3. mai 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Mary, Queen of Scots»

«Dronningduell som fascinerer og frustrerer»
Se alle anmeldelser

FILM: Konflikten mellom dronning Elizabeth I av England og dronning Maria Stuart av Skottland har vært en magnet for ettertiden: En fortelling om to sjeldne kvinnelige monarker, slektninger og rivaler, mistenkeliggjort og motarbeidet på hver sin kant. Den ene blir henrettet av den andre, men likevel får sine etterkommere plassert på den engelske tronen. Maria, kjent i Storbritannia som «Mary, Queen of Scots», mente hennes krav på den engelske tronen var sterkere enn Elizabeths.

Da Mary ble drevet fra sitt eget land og over grensen til England av sine egne politiske motstandere, plasserte det Elizabeth i et dilemma. Mary var en motstander gjennom mange år, men ved å fengsle og til og med henrette en annen dronning, ville Elizabeth skape en farlig presedens. Det hun valgte å gjøre mot Mary, ville andre kunne finne på å gjøre mot henne selv. Likevel var det altså på skafottet det endte.

Hard kjønnskamp

«Mary, Queen of Scots» er et forfriskende og fascinerende perspektiv på den gamle feiden, selv om filmen tar noen tunge feiltrinn som gjør at den ikke kan betraktes som helt vellykket. Beskrivelsen av maktspillet bærer preg av at manus er ført i pennen av «House of Cards»-skaper Beau Willimon, og er fullt av interessante lag.

For både Mary (Saoirse Ronan) og Elizabeth (Margot Robbie) er det vesentlige valget om de skal knytte seg til en mann, hvilken mann de i så fall skal velge, og om de skal få barn. Elizabeth vil være suveren, og lar aldri elskeren eller det ivrige kongelige rådet få det minste håp om at hun kommer til å underkaste seg noen annen, selv om filmen mer enn antyder at det er et smertefullt valg for henne.

Mary gir etter for en hodeløs forelskelse og gifter seg med den flørtende, men veike Lord Darnley (Jack Lowden). Ekteskapet gjør henne utsatt, men gir henne også muligheter: Med en gang hun får en arving, står ektemannen og familien hans svakere i kravet om kongeverdighet og mer innflytelse. Sønnen nuller ut faren, noe Darnleys familie vet og frykter.

Glatter over

Den bærende tanken gjennom «Mary, Queen of Scots» var at de to kvinnene hadde mer til felles, og større sympati for hverandre, enn kvinnefiendtlige historieskrivere har villet ha det til. Fremstillingen av hvordan de to studerer og forstår hverandres grep, er fin og virker innsiktsfull.

Men mot slutten bikker filmen fullstendig over i sin iver etter å skape et søsterlig bånd mellom de to, faller for fristelsen til å dikte opp et møte som aldri fant sted, og legger moderne selvhjelpsspråk i munnen på den på et vis som skjærer i ørene. «Mary, Queen of Scots» er omhyggelig i sin respekt for historiske hendelsesforløp, og som er åpen om hvordan Marys katolisisme og Elizabeths rolle som protestantisk dronning gjør det umulig for den engelske dronningen å gi etter for kravene til den skotske.

Men det er forbløffende hvordan filmen ikke med et ord nevner at Marys katolisisme gjorde at hun anså Elizabeth som en bastard, siden faren hennes, kong Henry VIII, hadde skilt seg fra sin første kone for å gifte seg med Elizabeths mor, og skilsmisse var forbudt i den katolske kirken. Dette gjorde at Mary aldri ville anerkjenne Elizabeth fullt ut som dronning, det gjorde at det var klare grenser for hvor forsonende Elizabeth kunne være, og det gjorde en nærhet som det filmen later som, utenkelig.

Særegen verden

Det er synd for en film som ellers har et spennende uttrykk. Kostymene følger renessansens snitt, men er laget i sin helhet av denim; hoffene snakker gammelmodig engelsk, men rollene er fylt av skuespillere med flere etniske bakgrunner. Blandingen av det realistiske og det oppdaterte og stiliserte gjør «Mary, Queen of Scots» særegen, nesten teatral. Det er et fascinerende kammerspill, men ville vært langt mer fascinerende om filmskaperne ikke hadde latt seg rive med av sine egne drømmer om hva som kunne vært.