Nesten kulturkræsj

Lise Karlsen i Briskeby er superposøren som nesten er for bra for Øya.

KALVØYA (Dagbladet): På Øya drar alle i samme retning, avstanden mellom publikum og artister er minimal, ingen navn framheves, og stjernefaktoren er minimal. Derfor blir man nærmest fortumlet når Briskeby kommer på scenen med lummer, glamorøs popmusikk og en vokalist som kommer rett fra Studio 54. Lise Karlsnes eier scenen hun står på, og poserer mer selvsikkert og sceneautoritært enn de 20 andre frontfigurene på Øya til sammen. Vi aner en liten kulturkræsj. Men langt viktigere; vi aner litt av et band.

Briskeby har ikke gjort fantastisk mange konserter i sin karriere. Det avslører de også i den første, litt famlende fasen av konserten. Etter hvert finner gitarist Bjørn «Bulle» Bergene og resten av B-bandet fokuset et sted mellom den glasserte overflaten og de mørke undertonene.

Briskeby er unorske, de har dragning mot et kjølig Berlin, Debbie Harrys New York, new wavens energiske driv, synther fra tidlig 80-tall, gitarriff med glitter på.

Lise Karlsnes synger med kald, glassklar stemme, men også med ynde og melodisk driv. Briskeby markerer seg med smarte og hektende poplåter, en oppsiktsvekkende visuell og sonisk utstråling og et lydbilde som er så markant at høstens albumdebut allerede nå vil få lyskastere etter seg.

<B>RÅ:</B> Lise Karlsnes var stjernen på festivalen som ikke vil ha stjerner.