Nesten-perfeksjonisme

En av Magne Furuholmens store styrker er at han egentlig ikke synger så bra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: «Past Perfect Future Tense» er i utgangspunktet ei plate som er veldig ren og pen og nyvasket, og velduftende på en måte som bare plater med medlemmer av a-ha kan være det.

«Past Perfect Future Tense» er likevel en langt mer tilbakelent plate enn a-ha ville satt navnet sitt på.

Snikende liten luring

Der a-ha ville strukket opp storslagne poptablåer, holder Magne Furuholmen tilbake. I stedet lar han poptriksene sine liksom bare sive forsiktig ut i musikken, så forsiktig at det tar mange gjennomlyttinger før man innser at dette ikke er den tilsynelatende kjedelig plata man er litt skuffet over innledningsvis.

Snarere er dette en snikende liten luring av ei plate, riktignok med et stort spenn mellom de beste og svakeste låtene, men i sine mest heldige øyeblikk - åpningssporet «Obsolete» , «All The Time» , «A Friend Like Me» (med Ed Harcourt på piano) og «2cU Shine» - er det forståelig at Magne slår seg på brystet og hevder dette er den beste musikken han har laget. Det overgår ikke nødvendigvis a-ha, men det er godt solodebutmateriale.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer