Nesten-perfeksjonisme

En av Magne Furuholmens store styrker er at han egentlig ikke synger så bra.

CD: «Past Perfect Future Tense» er i utgangspunktet ei plate som er veldig ren og pen og nyvasket, og velduftende på en måte som bare plater med medlemmer av a-ha kan være det.

«Past Perfect Future Tense» er likevel en langt mer tilbakelent plate enn a-ha ville satt navnet sitt på.

Snikende liten luring

Der a-ha ville strukket opp storslagne poptablåer, holder Magne Furuholmen tilbake. I stedet lar han poptriksene sine liksom bare sive forsiktig ut i musikken, så forsiktig at det tar mange gjennomlyttinger før man innser at dette ikke er den tilsynelatende kjedelig plata man er litt skuffet over innledningsvis.

Snarere er dette en snikende liten luring av ei plate, riktignok med et stort spenn mellom de beste og svakeste låtene, men i sine mest heldige øyeblikk - åpningssporet «Obsolete» , «All The Time» , «A Friend Like Me» (med Ed Harcourt på piano) og «2cU Shine» - er det forståelig at Magne slår seg på brystet og hevder dette er den beste musikken han har laget. Det overgår ikke nødvendigvis a-ha, men det er godt solodebutmateriale.

Et av platas virkelige styrkepunkter - og dette er nok like mye art by accident som kalkulert smarthet - er at Magne Furuholmen egentlig ikke synger så bra. Han søker medlemskap i den ofte flotte «syng-med-den-stemmen-du-har»-kategorien, og skaper slik en flott kontrast mot et ellers pent og pyntelig sound.

Kontraster

Vokalt må vi faktisk over i et smålurvete indierocklandskap for å finne relevant sammenlikningsgrunnlag. På platas aller, aller beste spor «All The Time» (hvorfor denne ikke er førstesingle i stedet for det litt kjedelige tittelsporet, er en gåte) strekker Furuholmen seg, akkurat som Grandaddys Jason Lytle og Mercury Revs Jonathan Donahue, mot en falsett han egentlig ikke behersker. Uten at det gjør noe: det er en nydelig midtempo-poplåt hvor den vokale imperfeksjonen bare puster ekstra liv og karakter inn i musikken. Kontrasten mellom luftige, snille Coldplay-stemninger og de åpenbare stemmebegrensninger gjør underverker med en del låter som ellers ville vært så pene at de ville implodert.

TILBAKELENT: Der a-ha ville strukket opp storslagne poptablåer, holder Magne Furuholmen tilbake. I stedet lar han poptriksene sine liksom bare sive forsiktig ut i musikken, skriver vår anmelder. Her er Furuholmen fotografert under lanseringen på Henie Onstad Kunstsenter.