Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nesten pinlig

Fullklaff for fansen, mer irriterende enn fascinerende for oss andre.

Det hjalp ikke med stående applaus og tilløp til ovasjoner etter at Rickie Lee Jones hadde sunget «Something Cool» a cappella. Lyset ble slått på, den fordømte høyttalermusikken som så effektivt dreper ekkoet av enhver konsert, tonte ut i salen og showet var slutt.

For meg var det like greit.

  • Anmelderi er en subjektiv gren innen journalistikken, og her er premissene for dette skrivestykket: Jeg tilhører dem som falt pladask for «Rickie Lee Jones» i 1979 og anså 1984s «The Magazine» som en stor plate. Jeg vil gjerne like Rickie Lee Jones, men fikser ikke å la meg fascinere av en stjerne som ikke gidder å presentere bandet sitt skikkelig, opptrer så til de grader på sine egne, temmelig begrensende instrumentale premisser (gitar, piano) at det hele innimellom beveger seg faretruende nær det pinlige, tidvis slumser så grovt med diksjonen at du må kjenne tekstene i detalj for å få noe ut av dem, og har en stemme så skarp som en tapetkniv når hun trår til i det høyere registeret. Og det gjør hun i ett sett.

Innimellom er hun likevel glitrende, og kan stanse tida med en akkord eller frase. Sekunder seinere faller det ned på «så der»-nivå igjen.

Sånn er hun, take it or leave it. Kall det gjerne integritet, og den alt overveiende delen av publikum lot heldigvis til å elske det de hørte.

  • Bandet hennes, gitarist Sal Bernardi, perkusjonist Sue Hodgopolous og i særlig grad pianist/organist/trekkspiller Andy Azrin og kontrabassist Paul Nowinski var fremragende. Enten de ledsaget i småjazzy visepopmelodier eller beveget seg lenger inn i jazzland, satte de opp fine musikalske omgivelser for sin arbeidsgiver, men det var som om stjernen selv opprettet en usynlig vegg mellom seg og musikerne og forhindret den utvekslingen og spontankommunikasjonen som kan heve en konsert tusen hakk når den får utfolde seg inspirert og sjenerøst.

Da hjelper det ikke at «Chuck E's In Love», «It Must Be Love», «Skeletons», «The Last Chance Texaco», «Coolsville», «A Lucky Guy», «Ghostyhead» og andre Rickie-favoritter er fine låter. Der-og-da-opplevelsen inntraff med redusert styrke, og når det gjelder versjonene av jazzstandardene «I Can't Get Started» og «Bye Bye Blackbird»: småsjarmerende, men høyst forglemmelige. Med andre ord: en andakt for de allerede frelste, ingen gjenfødelse for oss tvilere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media