TV-anmeldelse: «The Crown» sesong 5

Nesten skremmende

Er «The Crowns» største styrke i ferd med å bli et problem?

PREMIERE: Sesong 5 av «The Crown» har premiere på Netflix 9. november. Video: Netflix Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Kritikken har haglet mot «The Crown» i det siste. Ikke på grunn av kvaliteten, men på grunn av de uklare skillene mellom fakta og fiksjon. Dame Judi Dench har omtalt serien som «grusomt urettferdig» mot den britiske kongefamilien. Er det egentlig moralsk forsvarlig å bruke livet og tragediene til ekte mennesker og dikte fritt rundt dem i tv-underholdningens navn?

«The Crown» sesong 5

Dramaserie

Tidspunkt: 9. november 2022
Beskrivelse: Femte sesong i dramaet om det britiske kongehusets nyere historie.
Kanal: Netflix

Se alle anmeldelser

Det er i det hele tatt vrient å vite hva mer det er å si om femte sesong av «The Crown» som ikke allerede er sagt om de forrige.

Er du enda ikke overbevist om at denne serien er verdt å bruke tid på, hjelper det kanskje lite å si at håndverket fortsatt er like utsøkt som alltid. At det hviler en erkebritisk, delikat finesse over alle ledd av produksjonen, fra foto, kostymer og scenografi, til manus, klipp og regi (to episoder er for øvrig signert norske Erik Richter Strand, som også har laget «Sønner» og «Valkyrien»).

Eller at en like erkebritisk fråtsing i sladder, spekulasjon og dyneløfting holder intrigen, som denne gangen foregår i kongehusets svært turbulente år på nittitallet, varm.

Sømløst

Da er det vel heller ikke noe vits i å si at byttet av ensemblet til aldersriktige skuespillere foregår like sømløst som før, om mulig enda mer. Eller at det flyktige blikket og de subtile faktene til vår nye, 65 år gamle dronning Elizabeth, Imelda Staunton (kjent fra diverse Kenneth Branagh- og Mike Leigh-filmer, men kanskje mest gjenkjennelig som professor Umbridge/Uffert i «Harry Potter og Føniksordenen»), gir både varme og kulde til portrettet av en tilkneppet og sammensatt monark.

At Jonathan Pryce («Brasil», «Game of Thrones») er den mest elskelige, minst mannevonde prinsgemal Philip til nå. Og at Dominic Wests tolkning av den patetiske, selvrettferdige og evig forbigåtte prins Charles nesten får deg til å glemme at han var McNulty med tjukk Baltimore-aksent i «The Wire». At Elizabeth Debicki («Tenet») er så dominerende som Diana at det er hennes fjes og ikke originalens som fra nå vil dukke opp hvis jeg skal se for meg den eteriske og kalkulerende, empatiske og narsissistiske, milde og hevngjerrige, skjøre og kompromissløse prinsessen (det er i hvert fall sånn serien framstiller henne).

Slitasjeskader

Har du allerede bestemt deg for å la den ligge, kan jeg kanskje rettferdiggjøre valget ditt med å si at all denne kvaliteten til tross, når ikke sesongen helt opp til den forrige.

At det ikke finnes noen enkeltepisoder her som setter samme merker som de tidligere toppunktene. At det etter femti tv-timer var nødt til å komme en viss gjenbruk av konfliktene og problemstillingene: Rojal plikt versus personlige drømmer. Fornyelse versus tradisjon. Imagebygging, krisehåndtering og maktkonsolidering både hjulpet og sabotert av pardansen med massemedia på offentlighetens minelagte dansegulv. Ekteskapelige gnister som kommer og går, foreldre og barn i patologisk opposisjon. Og ikke minst å føle seg stadig mer på vei ut av tiden – både som menneske og som institusjon.

Jeg kan også legge til at disse slitasjeskadene merkes tydeligere av at sesongen – av åpenbare årsaker, det faktuelle forelegget tatt i betraktning – fokuserer hakket mer på de tabloide intrigene innad i kongefamilien enn før, på bekostning av plottene som tar for seg politisk og diplomatisk spill, både nasjonalt og internasjonalt.

Ambivalens

Og kjenner du på en viss ambivalens over hele prosjektet, er det heller ikke så rart. I så fall kan du være viss på at serien som vanlig tar seg friheter med virkelige hendelser, spekulerer i hva som kan ha skjedd bak lukkede dører, og ilegger både døde og høyst levende mennesker påståtte motiver, som vil kunne gjøre dem til skurker eller helter i ettertidas øyne.

Virkelige mennesker som – selv om de hadde hatt mulighet til å forsvare seg – sannsynligvis ikke ville hatt i nærheten av samme, nesten skremmende sterke gjennomslagskraft med sin versjon av historien som «The Crown».

Overbevisende

For det er lov å tenke at seriens største styrke – hvor overbevisende den er i sin filmfortelling – gitt seriens suksess også har blitt en høyst legitim innvending mot denne typer fiksjonalisering av vår nære historie.

For når sjette og siste sesong om et år eller to tar igjen nåtida, er det nemlig all grunn til å tro at «The Crown» vil bli stående som den definitive fortellingen om Den andre elisabethanske æra, og kanskje også solnedgangen til det som en gang kunne kalle seg Det britiske imperiet.

Så kan man innvende at serieskaper Peter Morgan i det minste har edle hensikter når han spekulerer i motiver og vrir på virkeligheten. At han vil noe mer enn å underholde, og har tatt fatt på kanskje den mest menneskelige øvelsen av dem alle: Å bygge en meningsbærende fortelling ut av en kaotisk verden. I dette tilfelle om hendelser i en nær fortid som påvirket oss alle.

At han sier noe allmenngyldig om menneskene bak de stive smilene og tabloide overskriftene. At han gir oss et innblikk i mulige beveggrunner bak tilsynelatende hjerteløse ord og gjerninger, som kanskje ikke unnskylder, men i det minste forklarer, og med det en innsikt i det håpløse paradokset «moderne monarki», og hvor bakbundet stakkarene som blir født eller gifter seg inn i dem er.

At vi kanskje iblant møter vårt eget blikk i de forgylte speilene i Buckingham Palace.

Moderne Shakespeare

Det er muligens til og med på sin plass å riste oppgitt på hodet og hevde at enhver som konsumerer populærkultur i 2022 bør ha fått med seg at en filmfortelling aldri vil kunne gi et sannferdig bilde av virkeligheten. At fakta og sannhet er to ulike ting, akkurat som historiefortelling og historieskriving. At det er først i møte med flere fortellinger som handler om det samme, fra ulike synsvinkler, at en slags representativ simulering av virkeligheten vil tegne seg.

At det vi kanskje trenger er en høyere grad av leseferdighet i møte med fiksjonalisering av virkeligheten, enn at kunstnere går mer ærbødig og skånsomt til verks med den.

Med det i mente drister jeg meg til å hevde at serien er verdt det. Men det er enkelt for meg å si. Det er tross alt lettere å leve seg inn i moderne Shakespeare-tragedier enn å leve dem.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer