Nesten som på film

Skal man tro Alex Garland, har alle vestlige ryggsekkturister i Asia en felles drøm - nemlig ideen om det fullstendig uberørte reisemål.

Det dreier seg om en moderne gullalderdrøm, som bare blir mer og mer utopisk etter hvert som stadig flere kaster seg inn i jakten på dens opphav. Som kjent er det slik blant de mest blaserte reisende, at et område - for eksempel en øde sandstrand - er å regne for uopprettelig ødelagt så snart den er oppdaget av et visst antall mennesker. Fra dette utgangspunktet spinner Garland sin historie, om en generasjon av verdensvante og selvopptatte lykkejegere. Og om deres uunngåelige syndefall.

Paradis

«Stranden» forteller historien om den unge engelskmannen Richard, som er på reise i Østen. I Bangkok får han overlevert et mystisk kart fra en døende mann, der en øde strand er merket av. Snart får han også fra annet hold høre rykter om en hemmelig strand, et slags uoppdaget paradis hinsides sivilisasjonens ødeleggende rekkevidde, og han forstår at kartet kan lede ham dit. Etter en strabasiøs ferd ankommer han den forjettede strand, der en håndfull tidligere ankomne allerede har dannet en koloni - tilsynelatende i frihetens og idyllens navn. Richard blir tatt godt imot, men overraskes over kolonistenes syn på oppholdet der som en slags ferie:

««Ferie?» prøvde jeg å si, men ordet satte seg fast i halsen på meg. Det virket så ynkelig. Jeg hadde ambivalente følelser når det gjaldt forskjellene mellom turister og reisende - problemet var bare at jo mer jeg reiste, desto mindre ble forskjellene. Men den ene forskjellen jeg fremdeles kunne klamre meg til var at turister dro på ferie, mens reisende gjorde noe annet . De reiste. »

Kultur-elitisme

Mye av bokas kjerne ligger nettopp i denne paradoksale, kultur-elistiske innstillingen - denne nedlatende holdningen overfor alle gemene «turister» som reiser for feriens skyld alene. Som den oppegående «reisende» han er, ser Richard seg selv som et søkende individ som vil et sted hen, både fysisk og mentalt. Ikke minst derfor blir han skuffet når han ankommer Edens hage og oppdager at menneskene der stor sett tar livet med ro under sola, og røyker sin joint uten dypere ettertanke. «Jeg tror jeg hadde ventet meg en en ideologi eller noe. En mening», slik det sies i boka. Men han tilpasser seg raskt, og lærer å sette pris på de enkle gleder. Så lenge det varer.

For idyllen er selvsagt en illusjon, der den ligger som en skjør hinne over underliggende farer og konflikter. Ikke minst på grunn av Richards egne feiltrinn, og det man kan kalle hans svakt psykopatiske trekk, utvikler paradiset seg i apokalyptisk retning. Her er det «beaucoup bad shit» som det sies, og tankene går umiddelbart til romaner som «Fluenes herre» og «Mørkets hjerte». Og til Hollywoods endeløse rekke av Vietnam-filmer, som forfatteren selv refererer til med ujevne mellomrom. Slik han også trekker sterke og høyst bevisste veksler på moderne populærkultur i sin alminnelighet.

På film

Disse referansene utgjør bokas mest originale og vellykkede trekk, og er egentlig det som gjør den verdt å lese. Spenstig bruk av elementer fra blant annet tegnefilm, popmusikk og videospill skaper en særegen stemning - som forvandler virkelighet til fiksjon og fiksjon til virkelighet for den lett forstyrrede Richard. Han opplever hendelsene «nesten som på film», som det vel heter, så lenge han selv har distanse og kontroll. Før realitetene til slutt innhenter ham på det blodigste, i form av thailandske narko-banditter og en grotesk massepsykose med tilhørende likskjending.

Debutanten Alex Garland har åpenbart noe han vil ha sagt, om tapte illusjoner og ansvarsløshet - i en tid da friheten ofte er større enn evnen til å bære den. Historien han forteller er veldreid nok, om ikke nettopp ny eller banebrytende. Innpakningen er likevel tidsriktig, og suksessen er et faktum. Når boka nå dessuten filmes med Leonardo DiCaprio i hovedrollen, er kulturkritikken trygt omfavnet og ufarliggjort av Hollywood. Og lite er nytt under sola.