Nesten surrealistisk

Oppfinnsomhet og viltre ideer i en roman som aldri helt treffer.

«Darwins datter» er John Alfheims andre roman, og utkommer fem år etter debuten med «Skygge fra fugl». I mellomtida har han blant annet vunnet en Amanda-statuett som filmskaper, og i hans nye roman er film et framtredende moment, på flere plan.

Romanen er et oppkomme av besynderlige opptrinn og viltre ideer. Jeg-fortelleren kaller seg selv for sædromantiker; han har samlet all sæden han har utgytt på glass.

Glassene begraver han i en isbre under et selvvalgt eksil på vidda. Han kommer så ned til Oslo for å fortelle sin jevnaldrende onkel og tidligere kamerat, Georg Borg, at han kan dra til helvete, og for å gå i begravelsen til Serena Vega, Darwins datter, som han og onkelen begge har hatt et forhold til.

Vennskap

Hun seiler en dag inn i livene deres, og romanen forteller om forholdet de tre imellom, om treenigheten de utgjorde: fortelleren og Georg delte drømmer, Georg og Serena knullet, og fortelleren og Serena snakket.

Darwin selv, naturvitenskapsmannen, blir på ulike måter en slags personlig filosofi for fortelleren. Georg blir siden filmskaper og lager en film om forholdene deres, en patetisk fiasko, men som for fortelleren gir anslaget til å dvele ved fortida. Det handler om utferdstrang, om vennskap og forhold, om distanse, om utvikling og manglende kausalforbindelser.

Romanen selv gir inntrykk av at man leser noe som begynte som et filmmanus, men som underveis ikke ble film, men en roman. Poenget er ikke myntet på Alfheims suksess som filmskaper, men på stilen. En mengde scener, klipp i tid, en visuell skrivestil og en forklarende fortellerstemme: alt framtrer svært filmatisk, men som litteratur treffer det likevel aldri helt.

Det surrealistiske fra debuten er her, her er mange kostelige sekvenser, men det absurde og eksentriske tilsnittet undergraves av et alvor som aldri når dypt nok.

Romanen klarer heller aldri å forene alle innfallene til et helhetlig uttrykk, og mange av dem virker litt forserte og bringer verken romanen eller figurene noe sted.