Nesten tilbake - igjen

Vi får se hvor mye av det ujevne «Reality»-materialet David Bowie har mage til å spille i Oslo Spektrum 12. oktober.

  • Les flere musikk-anmeldelser her!

    CD: Vrien sak, dette. David Bowie er jo en slik artist som gjerne får karriereanmeldelser når han slipper ny musikk. Særlig når han nok en gang har med seg sin gamle våpendrager Tony Visconti i kontrollrommet.

    Det blir som hver gang Neil Young trekker i «Harvest»-påkledning igjen, eller Bruce Springsteen når han pumper ut patentert E Street-rock; i euforien over å høre en kjent og kjær artist gjøre noe lett gjenkjennelig, noe som minner om gode, gamle tider , tar man tak i mannen i stedet for ballen, gir ham en skikkelig velkomstklem og lener seg mett tilbake.

    På «Reality» er vår mann rask på labben med oppfølgeren til fjorårets ikke spesielt vellykte Bowie/Visconti-gjenforening «Heathen», ei plate som utvilsomt fikk for mange overilte hyllester. «Reality» er så vidt bedre. Åpningssekvensen med singelen «New Killer Star» (likevel minner den i partier umiskjennelig om «Se torsken») og den digre, snerrende elske-eller-hate-versjonen av Modern Lovers-låta «Pablo Picasso» er suggererende og riffkarismatisk på en måte som faktisk fortjener en bjørneklem. Og på femtesporet «Looking For Water» høres Bowie plutselig ut som han tilhører New Yorks nye postpunk-revival, det låter besnærende riktig og litt sånn trendy-by-accident på en fin, overraskende måte.

    Men så har man ditto eksempler på at David Bowie åpenbart ikke har en full kortstokk i ermet for tida. «The Big Car» er en slik låt som gir en varmende effekt ved første lytt, men som skaller av lag for lag til det bare er en tom sub-Bowie-låt igjen. Tittelsporet, etter sigende en Iggy Pop-hyllest, rocker avsindig, men er like givende som å få servert «Mary's Place» i stedet for «Rosalita» på Springsteen-konsert. Avslutningssporet «Bring Me the Disco King» er en sjarmløs jazzetappe, og i grunnen bedre lesestoff enn lytting.

    Men for all del: Bowie ser bra ut for tida, og det blir helt sikkert stas i Oslo Spektrum 12. oktober.

ROCKER AVSINDIG, MEN...: Tittelsporet, etter sigende en Iggy Pop-hyllest, rocker avsindig, men er like givende som å få servert «Mary's Place» i stedet for «Rosalita» på Springsteen-konsert.<!--/BTEK0-->