ANDRE TROLL: Ofte er det kommentarer som er ispedd nådeløs sarkasme og verbale spark rettet mot person. Særlig populært er det å fremstille samfunnskritikere som enkle, kunnskapsløse og lite reflekterte, skriver Christian Tybring-Gjedde (Frp) om avisenes kommentatorkorps. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
ANDRE TROLL: Ofte er det kommentarer som er ispedd nådeløs sarkasme og verbale spark rettet mot person. Særlig populært er det å fremstille samfunnskritikere som enkle, kunnskapsløse og lite reflekterte, skriver Christian Tybring-Gjedde (Frp) om avisenes kommentatorkorps. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Nett-troll? Hva med avistrollene?

Ytringsfriheten er besværlig, særlig når den slår i retninger som sofaradikalerne finner upassende.

Meninger

Toppolitikere og et samlet Medie-Norge har bestemt at slike stemmer bryter med etablerte sannheter. De bryter ned det samfunnet som forsøkes skapt, og bør derfor kollektivt bekjempes. Dette er stemmer som tidligere kun unntaksvis fikk komme til orde, og de ble sablet ned i etterkant. Nå er de imidlertid så mange at medier og andre ikke evner å ta til motmæle mot hver enkelt meningsytring, og man velger derfor å stigmatisere samtlige gjennom å sette dem i bås. Nettroll er de blitt døpt - stemmer som benytter seg av moderne teknologi for å ytre meninger som journalister og politikere finner uanstendige og uakseptable.

Det har ikke alltid vært slik. I tidligere tider ble protester mot det etablerte gjerne møtt med forakt av borgerskapet og samfunnseliten, men ofte møtt med forståelse i mediene. Nødvendig og viktig bruk av en av samfunnets grunnleggende friheter, ble det hevdet. Radikalt og modig opprør mot vestlig imperialisme og global urettferdighet var gjennomgangsmelodien.

Motstandsbevegelser nær og fjern ble hyllet, og enkelte ganger gled fredfulle protestmarsjer over i en kamp mot ordensmakten. I Norge var særlig kampen for likestilling kraftfull, ikke minst kampen mot kirkens konservative mørkemenn. I slike sammenhenger ble det sjelden spart på det verbale kruttet og skjellsordene satt løst. For den gode sak, må vite. Hva kirkegjengere selv ønsket var underordnet da dette var en kamp for en grunnleggende frihetsverdi. Protestene førte frem, og i dag besverger de fleste seg til en likestilt folkekirke. Til tross for suksessen renner nok ikke de protesterende ned dørstokkene i sine lokale kirker og menigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme engasjementet er i dag vanskelig å spore. Det til tross for at undertrykkingen av kvinner i samfunnet er økende, og overgår enhver praksis som skapte en voldsom reaksjon i Norge ikke mer enn 30 år tilbake i tid. Nye miljøer har innført en ny og mer graverende forskjellsbehandling av kvinner og menn med den største selvfølgelighet. Og ingen forsøker å hindre dem. Absolutt ingen. Mangfold blir det kalt.

Kvinner blir systematisk fratatt sin frihet på en rekke områder, mens politikere, rødstrømper og medier lukker øyene. Mediene inviterer sågar talspersoner for organisasjoner som åpent forsvarer diskrimineringen, og lytter forståelsesfullt til religiøst begrunnet praksis som et frihetsbasert samfunn burde møtt med fordømmelse og forakt.

Det bringer meg tilbake til utgangspunktet. Mange som engasjerer seg i kommentarfeltene på nettet ytrer meninger mange misliker, og de gjør det ofte på en voldsom og kompromissløs måte. Samtidig gir de uttrykk for en frustrasjon mange deler. De åpner en verbal trykkoker som engasjerer og tilfredsstiller mennesker som er fortvilet og regelrett sinna over utviklingen i landet. På nettet får de markert at de føler seg marginalisert og ignorert. De bruker det verktøyet som politikere, organisasjonslivet og mediene i tidligere tider anså som ukrenkelig og som de selv benytter hver eneste dag. Til å fremme synspunkter som sikrer dem en godt betalt plass innenfor.

De mediedefinerte nettrollene gir også uttrykk for noe utover selve ytringene. De stiller de samfunnsansvarlige til veggs, de påpeker inkonsekvenser, arresterer irrasjonelle politiske budskap og ikke minst minner de på iherdig vis eliten om medienes slagside i spørsmål knyttet til innvandringens konsekvenser. Dette er konsekvenser som i størst grad åpenbares i nabolag samfunnseliten sjelden frekventerer. Jeg ønsker samtidig å påpeke at jeg ikke på noe vis ønsker å forsvare dem som bruker nettet til å hetse, mobbe og trakassere.

Mediene har over mange år hatt meningsmonopol. Mediene har kunnet etablere sannheter basert på ulike former for «produktplassering». Ikke slik at de ikke har gitt spalteplass til samfunnets dissidenter. Det blir gitt i rikelig monn. Kronikker uten elitistisk vinkling vil man ofte finne, og eksistensen av slike blir ofte brukt som et argument for at mediekritikerne tar feil. Både taletid og spalteplass dokumenterer medienes pluralisme. Det er de verbale utskeielsene et samlet kommentatorkorps i ukesvis gjentar i etterkant som gjør at meningsmangfoldet reduseres.

Ofte er det kommentarer som er ispedd nådeløs sarkasme og verbale spark rettet mot person. Særlig populært er det å fremstille samfunnskritikere som enkle, kunnskapsløse og lite reflekterte. Alt til forsvar for det etablerte. Kommentatorer og lederskribenter er blitt redusert til avistroll som ikke sprekker i solen, men som kan lene seg komfortabelt tilbake i sine skattefinansierte solsenger og la solen varme.