Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nettdebattene - liv laga?

For et år siden var det ikke lett å få gjenklang for at nettdebattene var arena for mer enn sjikane og personangrep.

De siste dagene har nettdebattene igjen kommet på forsidene. Denne gangen fordi Pressens Faglige Utvalg (PFU) i Bjørnebye-saken i klare ordelag har sagt fra at redaktøransvaret gjelder også for ytringer på avisenes nettsider.

Ordskiftet om nettdebattene har vært preget av ”moralsk panikk”, nokså samstemte reaksjoner på et fenomen som i offentligheten utløser utrygghet, krav om sterke tiltak og lignende fordi det oppfattes som skadelig for samfunnet, uten at dette nødvendigvis dokumenteres.

For et år siden skrev Marte Winsvold og undertegnede en kronikk i Aftenposten som pekte at nettdebattene i lokal- og regionaviser ikke samsvarte med det skremmebildet vi fant i mye av kritikken. Kronikken var basert på en analyse av ca 900 innlegg i fire avisers nettdebattfora, uført av Winsvold i regi av forskningsprosjektet IKT og lokaldemokratiet, og er så langt vi vet, den eneste forskningsbaserte analysen av nettdebattenes innhold.

Studien viser ganske klart at selv om nettdebattene ikke nødvendigvis var preget av lysende retorikk og skarpe analyser, var det store flertallet av innleggene saklige, ryddige og ikke preget av verken personangrep, sjikane eller hets.

Et annet trekk var at nettdebattantene også ”oppdro hverandre” - dvs. at dersom et innlegg av andre ble oppfattet som å tråkke over grenser, ble forfatteren raskt irettesatt og korrigert av andre. I studien viste vi for øvrig også at nettdebattene ikke hadde fått noen viktig plass som kanal for politisk innflytelse - de som ønsket å påvirke kommunale beslutninger brukte den papirbaserte lokalavisas leserbrevspalter, og det var også disse politikerne oftest forhold seg til når de ville orientere seg om ulike meninger. Noe av dette finner også en ny undersøkelse som nylig ble publisert i Mandag morgen og Vox publica.

For et år siden var det ikke lett å få gjenklang for at nettdebattene var arena for mer enn sjikane og personangrep.

Noen mente vi hadde gale resultater som skyldes at vi ikke har analysert ”de verste” nettdebattene, andre at debattene i de fire nettavisene vi undersøkte ikke er representative. Vi tror imidlertid ikke på så enkle forklaringer. Det vi har gjort, er å se på svært mange innlegg, og da trer de store linjene fram. Det er ikke fordi det ikke finnes usaklige, sjikanøse, rasistiske innlegg blant de 900 innleggene vi har sett på. De er der, de også, men nettdebattene er mer enn dem, og den dimensjonen vil vi gjerne framholde. Vi mener at nettdebattene er et viktig tilskudd til ytringsfriheten, men at de har noen dilemmaer som vi ikke kommer utenom.

Det første er redaktøransvaret, og kostnadene ved dette. Er avisene forpliktet til å redigere nettdebattene, og i så fall, forhåndsredigere dem? Dette er spørsmål uten enkle svar, men som trenger avklaring.

KUN KRANGEL?: Det  finnes usaklige, sjikanøse, rasistiske innlegg blant innleggene på nett, men nettdebattene er mer enn dem. Den dimensjonen vil vi gjerne framholde. Vi mener at nettdebattene er et viktig tilskudd til ytringsfriheten, men at de har noen dilemmaer som vi ikke kommer utenom, skriver Eli Skogerbø og Marte Winsvold. Foto: SCANPIX
KUN KRANGEL?: Det finnes usaklige, sjikanøse, rasistiske innlegg blant innleggene på nett, men nettdebattene er mer enn dem. Den dimensjonen vil vi gjerne framholde. Vi mener at nettdebattene er et viktig tilskudd til ytringsfriheten, men at de har noen dilemmaer som vi ikke kommer utenom, skriver Eli Skogerbø og Marte Winsvold. Foto: SCANPIX Vis mer

Vi deler PFUs syn på at avisene har redaktøransvar når de åpner for debatt i sine egne nettaviser. Det kan ikke være slik at etablerte medieinstitusjoner kan bruke teknologien, altså det at nettavisen ikke er det samme som papiravisen, som begrunnelse for ikke å redigere. Det er det som har vært tilfelle når det gjelder nettdebattene, og det er etter vår mening ikke et gyldig argument.

Avisene ser på nettavisene og nettdebattene som et viktig og vesentlig tilskudd til sine andre medieprodukter fordi de genererer mye, billig innhold og fordi de skaper lojalitet mellom lesere og avis. I dagens situasjon der papiravisenes framtid har et visst innslag av usikkerhet, er det av økonomisk og forretningsmessig stor betydning for mediene å knytte til seg lesere og bidragsytere som forblir lojale over tid. Nettopp det faktum at mediene er økonomiske foretak som tjener på å tiltrekke seg oppmerksomhet, har vært utløsende for etableringen av den presseetiske selvjustisen som blant annet ligger i Vær Varsom-plakaten .

Vær varsom-plakaten fastslår på den ene sidens pressens ansvar for å gi rom for å representere ytringsfrihet og demokratisk meningsutveksling, deriblant ansvaret for å la ulike meninger komme til orde. På den andre siden retter den oppmerksomheten mot at mediene har ansvar for å beskytte og verne sine kilder og publikum mot etiske overtramp.

Det store spørsmålet er hva avisene vinner og taper på å redigere. Blir det mindre ytringsfrihet og mer meningssensur? Svaret på det er vel både ja og nei. Det er klart at avisene ved å redigere, eventuelt forhåndsredigere, antakelig og umiddelbart vil måtte luke ut innlegg av den typen som ble lagt inn om Stig Inge Bjørnebye på Fædrelandsvennens debattforum, og som Agderposten nå ble felt for å ha omtalt. Det kan vel også være at enkelte av dagens debattanter på Dagbladets nettsider, ville få fjernet sine innlegg, og kanskje bedt om å moderere språkbruken, men takhøyden vil fremdeles være stor.

Spørsmålet vi bør stille, er hvorvidt det er et problem for ytringsfriheten at de groveste innleggene lukes bort, og det kan det vanskelig være. Vi tror tonen på nettet fortsatt kan være uhøytidelig, spontan og frisk. Vi tror ikke terskelen for deltakelse i nettdebatter nødvendigvis blir høyere av redigering, kanskje blir den noe lavere om formen i debattene blir mindre utfordrende, mindre preget av forsterkende skjellsord og kallenavn, og dermed mer i tråd med normer for offentlig samtale. Vi tror også at nettdebattenes rolle i offentligheten kan bli viktigere ved at formen endres noe. Da kan de også bli viktigere som kanaler for meningsytring og debatt.

For avisene er det vel kostnadene ved å redigere som må veies mot kostnadene ved å la være. Det koster penger å utøve redaktøransvaret, og det koster i omdømme ikke å gjøre det.

Det andre store spørsmålet er anonymiteten. Hva vinner vi ved å beholde den, og hva taper vi ved å kreve identifisering? Dette spørsmålet drøfter vi i en artikkel i boka Digitale dilemmaer som snart kommer ut, men kortversjonen er slik: Det positive ved å beholde retten til å være anonym i nettdebattene, er at en rekke deltakere som ellers ikke ville våge seg utpå, tør å ta til orde. Slik sett kan nettet være en læringsarena for debatt og diskusjon. I tillegg kan anonymiteten gi beskyttelse til kildene og dermed føre til at det kan komme fram synspunkter som ellers ikke ville synes.

Ulempene ved anonymitet er i hovedsak at hvem som helst kan framføre hvilke som helst påstander uten å måtte stå til ansvar for dem, og uten at påstandene kan verifiseres. Det betyr at man aldri vet om den som gjemmer seg bak ”nicknamet” er ærlig og oppriktig, seiler under falsk flagg eller på andre måter ikke har gode hensikter. Igjen, her er det ikke lett å avgjøre hva som bør telle mest, men dersom man ønsker at debattene skal få større betydning for det offentlige ordskiftet, er anonymiteten et problem.

image: Nettdebattene - liv laga?

Dersom man vektlegger hensynet til å få nye stemmer inn, er det kanskje best å beholde den. Med økt redigering av debattene er det også mulig at anonymitet blir mindre viktig.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media